Meronbloggen
Matproduksjon og landskap i Porsanger – mer enn bare kulturarv
Av Einar Eythórsson, NIKU
At forskningsprosjektet FOODCOAST[1] valgte Porsanger som et studieområde for temaet matproduksjon, landskap og kulturarv, handler ikke bare om dokumentasjon av historie og kunnskap fra en svunnen tid. Spørsmålet er også hvordan lokal kunnskap om fjordboernes måter å utnytte ressurser på hav og land kan videreføres og tilpasses vår egen samtid.
Men hva er forskjellen på det sjøsamiske mangesysleriet i fjordene i Finnmark i begynnelsen av det 20. århundre og et typisk nordnorsk kombinasjonsbruk i den samme tidsperioden? Likheten er at fisket i og utenfor fjorden i begge tilfeller sto for hovedinntekten for de fleste familier, mens husdyrholdet var en nødvendig tilleggsnæring for å sikre matforsyningen gjennom hele året. Den sjøsamiske husholdsøkonomien i Finnmarksfjordene var imidlertid mer allsidig og fleksibel, den var orientert mot et større ressursområde på sjø og land: høsting flere typer ressurser, fordelt på de ulike årstidene. Fangst av sel og småhval, ryper og annet småvilt, bærsanking og sanking av fór i utmark og i fjæra. Reindrift var også en integrert del av den sjøsamiske økonomien, med bytte av varer og tjenester og noen steder småskalareindrift som en del av kombinasjonsdrift. Det var en arbeidsintensiv næringstilpasning som krevde omfattende kunnskaper om økosystem, landskap og kulturelt overførte framgangsmåter for ressursutnytting.
Man drev med det motsatte av spesialisering; det var en styrke å ha flere bein å stå på - og flere reserveløsninger å ty til i krisetider. Ressurstilgangen i fjordområdene har aldri vært forutsigbar og stabil, det har vært gode og dårlige år – noen ganger i form av katastrofale hendelser som selinvasjonen i Porsangerfjorden i 1987-88. Derfor var fleksibilitet en styrke: å kunne erstatte tap av en ressurs med en annen, å kunne utnytte et større ressursområde med sesongmessig, midlertidig eller permanent flytting av husholdet. Men det var ikke fritt fram for enhver å forsyne seg av ressursene hvor som helst, familiebånd var ofte viktige for å få tilgang til andre ressursområder: bygder og familier hadde hevd på bruk av bestemte områder, det måtte respekteres.
De sjøsamiske familiene i fjordene hadde større selvforsyningsgrad enn fiskerfamiliene på ytterkysten, men det betyr ikke at de drev med naturalhusholdning, avsondret fra verdenshandel og storpolitikk. Fjordøkonomien har i hundrevis av år vært koblet til et verdensmarked for fisk, både vestover gjennom norske fiskekjøpere og østover gjennom russiske oppkjøpere. Andre produkter for salg kunne være ryper, reve- og oterskinn, multer og tyttebær.
Det er unødvendig å si at fjordboernes næringstilpasninger, lokal kunnskap og praksis er en del av en verdifull kulturarv for sjøsamer og alle andre med tilknytning til fjorder og kyst i Finnmark. Det er kulturarv som er avhengig av å bli videreført gjennom praktisk bruk, den kan ikke ivaretas gjennom historiebøker og museumsutstillinger alene. I den siste tiden er vi blitt minnet om at den moderne verden, i vår egen tid og i framtida, kan ikke ventes å forbli forutsigbar og stabil. En del av bakgrunnen for forskningsprosjektet FOODCOAST er at vi tror at kunnskapen om hvordan tidligere generasjoner sikret matforsyning i gode og dårlige år med allsidig og fleksibel bruk av landskap og sjøskap kan ha en praktisk verdi, ikke bare en verdi som kulturarv og et minne om en svunnen tid.
[1] Prosjektet ledes av Norsk institutt for vannforskning (NIVA), øvrige deltakere er Nordlandsforskning, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Sveriges lantbruksuniversitet. Mearrasiida i Indre Billefjord deltar også i forskningsarbeidet i Porsanger. Prosjektet startet i 2019 og avsluttes i 2022.