Meronbloggen

"Liten flyndre flat nedpå bunnen satt, spiste middagsmat av sitt vesle fat. Så kom Øyvind hen, og han fisket den. Nå står bare fatet der igjen." Slik gikk det med flyndra i Gabriel Scott sin barnesang. I Porsangerfjorden er flyndrebestandene sterkt redusert, ifølge lokale observasjoner. Hva har skjedd med "liten flyndre flat" i Porsanger? Var det Øyvind, eller en annen fisker, som fikk den på kroken? Eller ble den kanskje mat for kongekrabben, som har holdt til i fjorden i 10-15 år? Eller ble den forgiftet eller kvalt av forurensing fra kloakk? Flyndra har vært viktig i Porsanger, først og fremst som matfisk i eget hushold, men også som handelsvare. Ikke rart at mange undrer seg over hva som har skjedd. Hypotesene er mange og spørsmålene likeså. På 1...

Mearrasiida har fått tillatelse til å publisere en artikkel fra Årbok for Nord-Troms 2023:: De uskrevne fjordfiskereglene av Øyvind Rundberg. Tegning: Håkon Bergmo.  De uskrevne fjordfiskeregleneAv Øyvind RundbergHvem eier landområdene og hvem eier sjøen? Opp gjennom tidene har det i våres områda vært nokså vanlig å ikke skille nøye på eiendomsretten og bruksrett. Man kan tenkte mer på hvem som brukte områdene enn hvem som hadde eiendomsskjøte. På folkeskolen gikk jeg på skole annenhver dag – mandag, onsdag, fredag – tirsdag, torsdag og lørdag hadde vi rik anledning på «fridagene» til å lære å bruke naturen, leke og gjøre matnyttig arbeid, gjerne sammen med farfar som var småbruker og hjemmefisker. HandmaktFra jeg var ti år gammel, fikk jeg - sammen med farfar – væ...

Mearrasiida har fått tillatelse til å publisere en artikkel fra Årbok for Nord-Troms 2023: Da Herman mista garnlenka. Av Øyvind Rundberg. Foto©Jan R Olsen Da Herman mista garnlenkaAv Øyvind Rundberg Ved kuldeperiode og stille sjø kunne det danne seg skjellis på Kåfjorden i Lyngen. Dette var den store skrekken for mange fiskere i fjorden.Skjellis som blei drevet av sted av vind og strøm, fungerte som en nykvessa sag og kunne skjære opp båter av tre på noen få minutter. Isen kunne også skjære av ilen som ved hjelp av flytende dubbel viste hvor garnlenka var. Å trekke opp ilen med handmakt var den tyngste jobben under trekkinga, og en operasjon som gav styrke. Økonomien truet En vinter med skjellis blei ilen skåret av på lenka til min farfar, Herman. Det medførte trykket stemning på gården. Ø...

Seien er på næringsvandring i fjordene fra først i mai til ut i desember/januar, når den er i en vekstfase, og berøres ikke på samme måte av lakseoppdrett med tap av gyteområder. Men vi har store kvalitetsutfordringer i perioder på grunn av mye laksefôr i seien. Dette synes spesielt å være et problem under høstfiske, og gjelder både farge, smak og unormal høy fettprosent i fisken og levra.I motsetning til torsken, liker seien oppdrettsfôret, og beiter rundt merdene. Fisken får høy fettprosent, noe som fører til spalting av fisken. Slik sei egner seg verken til saltfiskproduksjon eller henging tidlig på høsten. Tørket sei blir brun på skinnet og er dårlig på smak grunnet utfall av fett. Det samme ville skjedd med steinbit hvis en prøvde å henge den tidlig på høsten. Filet av sei som er fôre...

Jeg har tidligere delt fiskeres observasjoner av at torsk endrer gyteadferd i fjorder med oppdrett. Da brukte jeg Altafjorden som eksempel. Et annet eksempel som viser oppdrettsnæringa sin store påvirkning på de vandrende torskestammene sin adferd i forbindelse med gytevandringen, er området Galtenfjorden med Dønnesfjorden nordøst av Sørvær. Dette fjordområdet var tradisjonelt en svært viktig gytefjord for kysttorsk og skrei på lik linje med Breivikfjorden (lille Lofoten), som ligger syd–sydvest av Sørvær. Ei tid etter at den første perioden med fiskeoppdrett opphørte med FOS-konkursen (FOS: Fiskeoppdretternes Salgslag A/L), tok fisket seg opp igjen og var på et normalt nivå noen år for de som fiska der. Nå som oppdrettsvirksomheten er gjenopptatt for noen få år siden, er vi igjen tilbake ...

Som fisker er jeg opptatt av samspillet mellom oppdrett og villfisknæringen. I et tidligere innlegg på Meronbloggen nevnte jeg at dagens fjordfiske i Altafjorden er svært preget av store tap av fangstområder til fordel for oppdrettsnæringa, og at den aller minste fiskeflåten er fullstendig presset ut av fiske på grunn av mangel på lønnsomme fiskefelt til erstatning for de tapte områdene. Jeg viste også til at de vandrende torskestammene endrer adferd i oppdrettsområder. De gyter ikke mere på de fjordene det er oppdrettsvirksomhet, mens i fjorder som er uten fiskeoppdrett foregår gytinga som normalt. I dette innlegget skal jeg igjen komme inn på endret gyteadferd for torsk, og nå illustrere dette med kart. Vår påstand er at torsken på gytevandring registrerer at det er en altfor stor b...

Av Arnold Jensen Hvem er jeg? Jeg er en pensjonert fisker som er oppvokst 40 meter fra flomålet. Lekeplassen min var fra flomålet og ned, så derfor er jeg nok den jeg er i dag. Jeg har vært på fiske med de største båtene i havfiskeflåten (som var på den tiden) til de minste båtene i kystflåten. I dag er min båt 530 m. Når jeg da bruker den enkle overskriften småmåsen så er det for at i mine guttedager hjemme så var det bare snakk om stormåsen og småmåsen.   Hvorfor flytter så måsen inn til byer og tettsteder? Det er hovedsakelig småmåsen som flytter. Småmåsen gjør det samme som vi mennesker gjør, når matbutikkene blir nedlagt i utkantene så flyttet vi mennesker til tettstedet. Vi flytter etter maten. Måsen har ikke flyttet til Stussnesfjellet for den gode utsikten over Skjervøy. ...

2. Natur- og kulturkunnskap til hjelp Av Véronique K. Simon Nielsen, ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU), landskapsforsker og billedkunstner. Denne teksten er den andre i bloggserien «Landskapsfortellinger fra Porsanger» og den presenterer min egen tolkning av 13 intervjuer med lokalbefolkningen i Porsanger. De fleste intervjuene ble gjennomført av Svanhild Andersen og overført til tekst av henne og andre ved Mearrasiida i perioden 2019-2021. Informantenes ekte navn er ikke oppgitt i teksten for å sikre at anonymiteten deres er ivaretatt. ØKOSORG – «Havbunnen må jo være dau». Påstanden fra Kristian (60 år) treffer meg hardt. Endringer som mennesker har vært vitne til, opplevd eller forestilt seg, i de siste årtier i Porsanger – det vil si samfunnsmessige, miljømessige, og p...

Av Véronique K. Simon Nielsen, ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU), landskapsforsker og billedkunstner Hvert landskap forteller en flerstemt historie om hvordan naturen, mennesker og klima har påvirket hverandre gjennom tiden. Den historien synliggjøres gjennom landskapsformer, et mangfold av planter og dyr, og gjennom gjenstander som mennesker omgir seg med; men også gjennom lokale tradisjoner, praksiser og identiteten til et folk. I forskningsprosjektet FOODCOAST[1], der Porsanger er et av flere studieområder, var målet å få mer innblikk i hva som betraktes som viktige spor etter stedets historie og kultur, og hvordan disse er ivaretatt og formidlet. Prosjektet omfattet også hvordan den kunnskapen kan brukes til å minske miljøskader som følge av klima- og samfunnsendringe...

Solveig Joks, Sámi allaskuvla “Goaskin lea gazzaloddi. Dat váldá dávjá hávddačivggaid. Ovdalašáiggi lávejedje mearrasámit heahppášit goaskima go vuohkádalai čuolastit hávddačivggaid. Sii čurvejedje: "Vuoi, heahpan! Ale boalddaš gaccaidat!” “Nu galgabehtet dii čurvet,” neavvui muhtun boares áhkku, go goaskin háhpohaddá hávddačivggaid“ (Anders Larsen 2014: 187). Goaskin váldá hávddačivggaid čálii Anders Larsen, gii lei riegádan 1870 Luovttas, Návuonas. Dalle ledje goansttat dasa mo baldit goaskima. Odne olbmot Porsáŋggus maiddái ságastallet mo gavdnjet goaskima birgehan dihtii hávddaid mat dál leat jávkagoahtán. “Fuglan Veit” dutkanprošeakta doalai bargobáji Rávttošnjárggas miessemánus. Dán dutkanprošeavtta ulbmil lea earret eará oažžut dieđuid, máhtuid ja fuomášumiid mearralottiid birra. Me...

Mearrasiida deltar som lokal samarbeidspartner i forsknings- og utviklingsprosjektet FUGLAN VEIT, ved UiT Norges arktiske universitet.i Tromsø. Prosjektet har som mål å skape ny kunnskap og oppmerksomhet om sjøfugl som del av kystkulturen, inkludert sjøssamisk kultur. Fokuset er på sjøfugler som søker beskyttelse hos mennesker i hekketiden, og hvordan samarbeid mellom lokal kunnskap og forskning kan bidra til å forbedre hekkesituasjonen for truede sjøfugler. FUGLAN VEIT har fokus på ærfugl, éa, og på krykkja.  I mai i år arrangerte Mearrasiida i samarbeid med prosjektleder Bente Sundsvold et seminar med fortellerverksted på Stabbursnes Naturhus og Museum. I utstilling og fortellerverksted ble det gjort bruk av intervju på 1970-tallet (Sjøfuglprosjektet), som er arkivert på T...

Sammen med Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter har vi høsten 2021 startet et spennende prosjekt sammen, nemlig å bygge hus til ea. Sjøfuglbestanden er i alarmerende nedgang langs kysten, og hva kan vi som mennesker gjøre for å tilrettelegge litt bedre for fuglene? Vi forer småfugler med solsikkefrø og meiseboller, vi lager fuglehus og vi bygger måse og tjeldkasser. Men hva gjør vi for den som har hatt mest nedgang i fjorden vår, nemlig ea? Kan man ikke bygge hus til de også? Bakgrunnen for at vi sammen med Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter bygger hus til ea er at vi er med i et prosjekt som heter FUGLAN VEIT. Prosjektet har som mål å skape ny kunnskap og oppmerksomhet om sjøfugl som en del av kystkulturen. Vi som er med i prosjektet ser behov for nye allianser i forvaltning og omsorg a...

Svanhild Andersen, Mearrasiida  Et forskningsprosjekt om sanking der Mearrasiida er en av de lokale samarbeidspartnerne, er i ferd med å avsluttes. Hovedmålet med prosjektet er å synliggjøre kunnskaper om sanking av multer og egg i kystsamiske områder. I intervju om sanking med sikte på å få innsikt i lokalbefolkningas kunnskap, kommer også verdier knyttet til denne form for høsting av naturens goder tydelig fram.   Det finnes mange definisjoner av verdier. I dagligspråk forstås verdi gjerne som økonomisk verdi, i form for eksempel prisen på en vare. I faglitteratur der verdi-begrepet nevnes, skiller man gjerne mellom konkrete verdier, som i denne sammenheng ville være multebæra og eggene, og prinsipper eller holdninger som handler om det som er viktig og betydningsfull...

Steinar Nilsen, Mearrasiida  Prøv å tenke over hvilken betydning bærplukking og annen sanking har i dagens samfunn. Jeg vil hevde at det ikke er en selvfølge at slike praksiser verdsettes og bevares som før. Det foregår mange former for utbygging eller utnytting av våre områder, og sanking kommer ofte tapende ut. Måten vi forstår og uttrykker ting språklig, kan ha betydning for verdsettingen. Forskjellige måter å snakke om verdier i landskapet på, kan komme av at man har forskjellige utgangspunkt. Ikke alle ord lar seg lett oversette fra et språk til et annet, for ord kan være knyttet til forskjellige måter å tenke på, og ordene må forstås i den sammenhengen de lever i. Norsk forvaltningsspråk og kategorisering I norsk forvaltningsspråk kan man se at det er brukt ord som fattigmy...

Svanhild Andersen, Mearrasiida  Ærfuglen – eller ea som den gjerne også kalles – er en kjent og kjær sjøfugl. (Samisk bevnelse: hávda). I omtaler av den i media og ellers nevnes ofte at folk er glad i denne fuglen. Den har og er fortsatt til stor nytte for mange i kyst- og fjordområder, men det er noe mer enn det. Man liker å høre lyden av den, og man liker å ha den i nærheten. Ja, lyden er for mange et av de viktigste vårtegnene. I en avisartikkel fra 2018 beskrives både lyd, nytte og følelser slik: «Den rolege, rumlande lyden desse fuglane lagar er eit sikkert vårteikn mange kvart år ventar på å høyre. Når fuglen var ferdig med reiret for sesongen blei duna samla saman, reinsa og brukt til fyll i dyner og puter. Ærfuglen er kanskje den mest kjære fuglearten i kyst-Noreg og...

Svanhild Andersen, Mearrasiida    Landet ga bær. Det slår bygdebokforfatter Einar Richter Hansen fast under overskriften «sommer- og vinterhandel» i Porsanger bygdebok bind 1 (1986), der han omtaler handelsvarer blant porsangersamene for flere hundre år siden. Tørrfisk var den viktigste varen i byttehandel eller i salg for kontanter. Blant andre handelsvarer nevnes egg, dun og bær. Hansen viser til en kommisjonsberetning fra 1668 der det fortelles at porsangersamene utnyttet fugleegg og ærfugldun, og at det på Tamsøy fantes multer som var et godt middel mot skjørbuk. Også i bind 2 av Porsanger bygdebok, med Arvid Petterson som forfatter, beskrives bær som en viktig handelsvare, og at salg av multer betydde en betydelig inntekt for kommunens innbyggere i gode multeår. Og...

Steinar Nilsen skriver om stedsnavn på holmer og skjær i Porsangerfjorden som forteller om fugler. Innlegget er på samisk, med norsk sammendrag til slutt. Det er skrevet i forbindelse med et forskningsprosjekt om sanking i kystsamiske områder.   Steinar Nilsen, Mearrasiida   Čuonjelásis, Gáirolássát, Loddelásis, Borggitlásis, Borggitbákti, Čielkásuolu, Báiskegohppi, Goalseskoarru, Čearretmielli, Skárfalásis. Porsáŋgguvuona sulluin ja lássáin leat ollu báikenamat mat čujuhit mearralottiide. Báikenamat eai čilge dušše makkárat eatnamat leat (topografiija), muhto sáhttet čujuhit máŋggalágan fáktoriidda olbmuid birrasis, maid vuođul báikenamat leat biddjojuvvon. Go nu geahččá namaid sisdoalu (semantihka), de boahtá ovdan ollu árbevirolaš diehtu. Go namaid analysere, de sáht...

Solveig Joks; Sámi allaskuvla    Mii leat Stuorrajátká sullos, mun, Steinar Nilsen, Lásse-Piera-Siivvara Hartvig ja su nieida, Iŋgá Elisa Påve Idivuoma. Stuorra Játká iežas čábbodagain váldá min bures vuostá. Lea geassemánu vuosttas beaivi, giđđa áibmu ja ii oktage muohtadielku oidno šat. Mii leat vuolgán moniid čoaggit, ja boahtit gáddái Fálástagas. Hartvig Birkely árvala ahte sátni vuolgá vearbbas “fállat”. Ii livččii nu imaš jus dan dahká, go doppe leat valljodagat maid olbmot leat viežžan áiggiid čađa. Sáhtášii govahallat ahte sullo fállá olbmuide iežas valljodagaid. Sullot Porsáŋgguvuonas leat don doloža rájes leamaš dehálaš birgenguovllut mearrasápmelaččaide. Doppe leat leamaš fuođđarat, nugo suoidni, debbot, dakŋasat, jeahkálat, monit ja uvjjat (Birkely 2011). Su...

Solveig Joks, Samisk høgskole og Steinar Nilsen, Mearrasiida  Anna er 75 år gammel. Hun bor i en bygd med cirka 100 innbyggere. De fleste som bor der er pensjonister. Ingen av de to barna til Anna bor lenger i bygda. De flyttet hjemmefra da de begynte på videregående skole. Begge drømmer imidlertid om å komme tilbake engang. Den ene ønsker å bli fjordfisker og den andre ønsker å drive med sau og noen kyr. Det barna har drømt om har vært en virkelighet for Anna. Hun har som mange av hennes naboer drevet med en kombinasjon av gårdsdrift og fiske. Omgivelsene rundt henne har med sin gavmildhet vist henne hva de har å tilby. Om våren når mesteparten av snøen har forsvunnet, tar Anna båten og kjører til en av holmene for å sanke ferske egg. Om sommeren er det igjen tid for å dra på ho...

Stine Rybråten, NINA I prosjektet Making Knowledges Visible har vi sett nærmere på sankingspraksiser i de kystsamiske områdene Divtasvuodna-Tysfjord, Porsáŋgu-Porsanger og Unjárga-Nesseby. En fellesnevner for alle områdene vi har hatt fokus på er multas store betydning. Multer står i en særstilling i forhold til andre såkalt «ville» bær. Dette gjenspeiles blant annet i lovverket, ved at multeplukking er lovreguler til forskjell fra plukking av andre bærsorter. I tillegg synliggjøres multas betydning gjennom folks tilhørighet til sine multebærområder og gjennom historiene og kunnskapen som knytter seg til multeplukkingen. Formelt lovverk I Porsáŋgu-Porsanger og Unjárga-Nesseby gjelder Finnmarksloven som gir alle som er bosatt i Finnmark rett til plukking av multer på Finnmarkseiendommens gr...

Svanhild Andersen, Mearrasiida   I forbindelse med et prosjekt om sanking i kystsamiske områder har jeg lest noen  konsekvensutredninger som er utført for Statnett i forbindelse med planer om nye kraftlinjer fra Skaidi til Adamselv i Finnmark. Ulike naturtyper i områder som vil bli berørt, såkalte influensområder, og grad av påvirkning, er vurdert i utredningene. Jeg har særlig sett på hvordan myrer blir vurdert, og ble nysgjerrig på begrepene rikmyr og fattigmyr. Spørsmålet som meldte seg mens jeg leste om myrene var: Rikmyr og fattigmyr – for hvem? Og hva om befolkningen som sanker multer i de aktuelle områdene, hadde blitt spurt om å gradere på en skala fra fattig til rik? Planer om nye kraftlinjer Statnett sin søknad om bygging av 420 kV-linje mellom Skaidi og Lebesby, o...

Solveig Joks, Sámi allaskuvla  Luome- ja mannečoaggin dutkanprošeakta Porsáŋggus ja luomečoaggin prošeakta Várjjagis ja Divttasvuonas lea dál loahpahuvvon. Prošeakta lea guorahallan mo giella, muitalusat ja báikenamat bohtet ovdan luome- ja mannečoakkedettiin. Guorahallan čájeha ahte báikkiolbmuide lei birgejupmi guovddážis go vulge sulluide ja luomemehciide. Sii leat mánnán juo oahppan mo birgejumi skáhppot. Solveig Tangeraas čilge ná: “Diet lei [sullot] min borramuškámmir, dieppe ledje monit, dieppe ledje muorjjit, buohkaide ledje borramušat. Meara alde go fitne, eai dat boahtán guorosgieđaid ruoktot. Jus guorosgieđaid gal bohtet, de ii lean ba veara ge du luoitit meara ala. Maid don meara alde. Don galget váđu luoitán dahje maniid buktán, muhto váđu gal galget luoitán go leat ruokt...

Sist sommer kunne man lese følgende på Facebook: «I mårra, onsdag 22. juni drar vi på fjæratur i Sandvik. Vi plukker litt tang, tare og snegler.» Turen var arrangert av Porsanger og omegn sopp- og nyttevekstforening.  Den turen ville jeg gjerne være med på, ut fra en generell interesse for lokal mat. Dessuten deltar Mearrasiida som lokal samarbeidspartner i FOODCOAST, et forskningsprosjekt der lokal matpoduksjon er et sentralt tema. NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) er ansvarlig for prosjektets Porsanger-del, som har det sjøsamiske samfunnet og deres tradisjoner i fokus.Mona Henriksen var guide og veileder, og også sjefskokk på sopp- og nytteforeningens arrangement.  Barndomsminner I min barndom var fjæra en kjær lekeplass på mitt hjemsted i Nord-Troms, so...

Av Einar Eythórsson, NIKU  At forskningsprosjektet FOODCOAST[1] valgte Porsanger som et studieområde for temaet matproduksjon, landskap og kulturarv, handler ikke bare om dokumentasjon av historie og kunnskap fra en svunnen tid. Spørsmålet er også hvordan lokal kunnskap om fjordboernes måter å utnytte ressurser på hav og land kan videreføres og tilpasses vår egen samtid. Men hva er forskjellen på det sjøsamiske mangesysleriet i fjordene i Finnmark i begynnelsen av det 20. århundre og et typisk nordnorsk kombinasjonsbruk i den samme tidsperioden? Likheten er at fisket i og utenfor fjorden i begge tilfeller sto for hovedinntekten for de fleste familier, mens husdyrholdet var en nødvendig tilleggsnæring for å sikre matforsyningen gjennom hele året. Den sjøsamiske husholdsøkonomien i...

17. mai var en obligatorisk eggeturdag. Det var bestemt tidlig på våren at da skulle vi ro med 17. mai-flagget i forstavnen. Tidligere år hadde vi alltid hatt flagget i akterstavnen, men i år skulle flagget festes i forstavnen, for akterut skulle det henge en Kjapp påhengsmotor. Vi var en fast guttegjeng på tre-fire i cirka samme alder som etter hvert hadde bedrevet dette i noen år, først med fedrene våre, og nå etter hvert bare vi guttan. Nå var vi ganske godt kjent i Porsangerfjords flotte skjærgård.Vi som «rodde» i lag måtte være ganske betrodd, siden vi fikk låne en så dyrebar gjenstand som en spissbåt var, og i år skulle vi også få låne en ny innkjøpt påhengsmotor. Det var veldig spesielt, for det var bare noen få som hadde et slikt teknisk vidunder i Porsanger. Det var en Kjapp 2,5 h...

Tidlig på 1950.tallet var det to fedre med hver sin sønn som drev juksafiske i område Kolvik-Reinøya (Vassa).  Guttan var sjølholdere og det var 3-4 års aldersforskjell på dem. Hver dag når de kommer inn til Kolvik for å levere, så har den eldste karen noen kilo mer.  Dette var ergerlig syntes den yngste, og han lurte på hvordan han kunne klare å få mere fisk enn den eldre kompisen. Så en dag ser han en reservepilk. Dette var før nylontiden. Man brukte haresnarestreng som fortom mellom jernstein og pilken, og man måtte ikke få kank på strengen for da røk den. Gutten øynet her at han hadde muligheten; han kunne huke på en pilk til på juksa. Dette foreslår han til faren, som blankt avslår. Dagen etter er sønnen på’n igjen, men avslag igjen. Men nå er sønnen mer pågående, og argumen...

Porsangerfjorden har på få år utviklet seg til å bli et laboratorium for forskning på fjordøkologi. Like viktig som å forske, er imidlertid å vite hva som er kunnskapsbehovet for framtida. Hva trenger vi å vite for å kunne få torsken tilbake til fjordene, hvor er det forskningsinnsatsen nå trengs mest? Her må det til ikke bare forskning, men også politiske prioriteringer og kunnskap om sosio-økologiske forhold. Skal vi som forskere nå fokusere på å dokumentere endringene som skjer, eller skal vi rette innsatsen mot forskning på hvordan kongekrabben kan begrenses eller forvaltes som ressurs og hva denne kan komme til å bety for lokalbefolkninga i framtida? Fjordforskning gjennom 20 årI Porsanger kom Havforskningsinstituttet tidlig i dialog med prosjektet «Porsangerfjorden tilbake til livet»...

En grytidlig morgen på Jonsnes. Klokka har just passert 5 om morgenen, solen er allerede høyt på himmelen og de siste sneflekkene på jorda rundt huset tiner så man kan se at de blir mindre og mindre for hver kaffeslurk jeg tar. Men nå er det tjelden som har mitt fokus. Kalenderen viser bare 29. april. Tjelden kom hit til Jonsnesfjæra den 27. mars. De har nå hatt en måned på å spise seg opp etter den lange turen fra overvintringstedet.  Den lange flyturen har sikkert har tatt på. Det hadde vært interessant å vite hvor just Jonsnes-tjelden har overvintret. Tyskland, Holland eller syd i Norge noensteds? Men nå er de i full gang med å forberede egglegging. Kassene på stolpene i fjæra har vært hyppig besøkt i de siste dagene av yndlingsfuglene mine. Nå ser det ut til at de er i ferd med st...

Jeg ble etter hvert kjent med nabojenta som bodde et stykke vei fra oss. Faren hennes hadde en stor dunge med «hesteskjell». Han hadde nok «ploga» dem for å bruke muskelen til å egne lina med, men han hadde ikke bruk for selve skjellet, så vi kunne forsyne oss av den dungen som var der ved gjerdet. Men her var det jo bare en sort, så vi måtte nok ty til fjæra for å få en komplett buskap til fjøset vårt som vi hadde anlagt på en tørr plass like ved fiskehjellen. Hun bodde et stykke fra fjæra så det var høveligere hjemme hos meg, for vi bodde helt nede ved sjøen. Fjæra hadde jeg etter hvert gjort meg godt kjent med, og visste hvor jeg kunne finne de andre skjellene. De aller fleste hadde navn, men det var et skjell jeg lenge lurte på – hvorfor den het rein – nå i ettertid har jeg s...

Den norske kysttorskbestanden er i dag på et lavmål, og det er også torskefisket på fjordene. Kysttorsken er en svært viktig ressurs for Kyst-Norge. Det er kysttorsken som er hovedårsaken til at det bor folk i norske kyst- og fjordstrøk. Når det var uår og hungersnød i våre naboland Nord-Sverige og Nord-Finland hendte det ofte at folk fra disse traktene måtte ta seg over til norske fjorder for å overleve. Kysttorsken er rødlista. ICES har pålagt Norge å få bestanden av kysttorsk opp på et bærekraftig nivå. Om vi ikke klarer det, er «riset bak speilet» klart. Da vil all torsk som fiskes innfor 12-mila/grunnlinja, bli rødlistet. Dette vil ramme den minste kystflåten hardt, og blant annet de sjøsamiske områdene.   Kysttorsk, oppdrett og erfaringskunnskapKan oppdrett være en årsak til den...

Som 15-åring begynte jeg på fiske, og jeg er fisker fortsatt. Jeg har vært med på både havfiske og kystfiske, så jeg har vel vært med på det meste innen fiskeri. I 1980 kjøpte jeg en sjark og dreiv da med garn og juksa, det jeg vil kalle for et kyst- og fjordfiske. Men på 90-tallet så fiskerne som fisket på oppdrettsfjorder at gytemønstret til kysttorsken/fjordtorsken forandret seg. I 2008 begynte jeg derfor å «forske» på dette. Jeg begynte i mitt nærområde. Vi måtte kunne dokumentere det vi skulle henvise til. Jeg bestemte meg derfor for å finne to fiskemottak å hente fangstoppgaver fra, et område hvor det var oppdrett, og et område hvor det ikke var oppdrett. Og det måtte være to mottak som bare fikk fisk fra sine nærområder. Valget falt derfor på Badderen i Kvænangen og Sørkjosen i nabo...

Turistfiske er en næring som det skal satses på for fullt. Det er en av næringene som skal redde oss etter oljens fall ifølge våre folkevalgte. Men er turistfisket bærekraftig slik det drives i dag? Svaret mitt er nei. Turistfisket er i dag helt ute av kontroll. Det er en næring som nærmest støvsuger kysten og fjordene for lokale fiskebestander. Turistfiskere som blir tatt i grensekontroller og bøtelagt for overfisket er vel bare toppen av det berømte isfjellet. Det må da være en tankevekker at det er ved grensekontroller disse fiskerne blir kontrollert og eventuelt tatt for et ulovlig fiske. Da burde vel Fiskeridirektoratet ha en avdeling på riksgrensa. Turistfisket foregår stort sett på en tid av året da skreien har forlatt kysten vår og tar seg en ny runde ut i Barentshavet for å ete se...

I desember 2018 ble det signert en banebrytende avtale om utfasing av fiskeoppdrett i et område av British Columbia, mellom urfolk og myndighetene. Avtalen er interessant fordi dette er første gang en slik avtale anerkjenner urfolks jurisdiksjon over sjøområder i provinsen. Formålet er å beskytte tre laksestammer ved å fase ut oppdrett i migrasjonsrutene til laksen, noe som vil føre til at ti oppdrettsanlegg må avslutte sin virksomhet innen utgangen av 2022. Avtalen kom i stand som et resultat av langvarig konflikt mellom oppdrettsnæringa og flere urfolksgrupper, blant annet i form av okkupasjon av noen av anleggene. Les mer om avtalen og hendelsene i British Columbia i teksten under på engelsk, skrevet av Dorothee Schreiber, UiT – Norges Arktiske Universitet (prosjektene TriArc og IndGov). 

I Porsanger har det tidligere vært opp til fem fiskemottak. De fleste er jo borte i dag. Mottaket i Smørfjord ble etablert tidlig på 1960-tallet og er det eneste av mottakene som ble etablert i 60-70 årene som er i drift i dag. Man kan vel si at det har vært flinke drivere av anlegget, som greide å holde det gående i mange magre år på slutten av 1980-tallet. Mottaket I Smørfjord er det eneste anlegget i Porsanger som ble etablert i 60-70 årene som kjøper alle fiskeslag som det driftes etter i dag. Jeg vet jo at vi har krabbemottak andre steder i fjorden. Jeg er usikker på om deler av det politiske miljøet i Porsanger skjønner hvor viktig det er. I dag landes det hvitfisk og krabbe ved anlegget for mange ti-talls millioner kroner. I tillegg ønsker eierne av mottaket å bygge ny fabrikk. Alt ...

Mang en Porsangergutt har gjort sitt yrkesvalg ombord i spissa, og er blitt fisker. Det var ganske vanlig på tidlig 1950-tallet at ungguttan rodde fiske i lag med slektninger eller brødre. Hengte torsken på farens hjell til tørking, for sent på høsten kom det en litt større båt fra Honningsvåg for å kjøpe opp tørrfisk i fjorhollan rundt i Finnmark. Jeg tror oppkjøperen het Tokle. Stor var begeistringen rundt i støan og naustan når Tokle kom, for nå ble det peng i en slunken pung. Men stort sett ble fangsten levert hos de lokale fiskekjøperne, Kolvik, Børselv eller Sandvik. Det å få pengan rett i handa inspirerte til mer innsats. Her var spissa helt suveren som fiskebåt for ungguttan. Lett å ro, og kunne tåle opp mot 350–400 kg. Noen av spissene var også utrustet med et lite seil, kalt treh...

Sånn litt utpå senvinteren var det på tide å måke fram spissa fra sneskavlen, der den hadde ligget hvelvet og surret for at vinterstormene skulle la den ligge i ro. Men det skulle fortsatt ligge litt sne over hele båten for at vårsola ikke skulle ”rive” båtbordene, det vil si at bordene ikke skulle sprekke. Så i slutten av april skulle spissa snues. Nå skulle den skrapes, og eventuelle skader skulle fikses. Kanskje måtte stråkjølen (slitekjølen) skiftes, eller årene måtte skautes for å unngå at de skulle slites, men også for at det skulle være lettere å ro. Skautene skulle også holde årene i riktig helling slik at ro-karen ikke trengte å passe på årenes skråstilling. Var årene skauta slik at de skrådde for mye, ville de gå for dypt, og det ble tungt å ro. Like ille var det om skautene var ...

I ti dager har jeg vært langt ute i havet, i det gamle fiskeværet. Jeg ble vervet som fuglevokter og har passet på ærfuglene sammen med en annen vokter. Vi bodde på et nedlagt fiskebruk og ordnet mat, brensel og vannbæring selv. På dagene hadde vi vandringer der vi besøkte ærfuglene. Vi småsnakket med dem for at de skulle venne seg til lydene av oss som kom, samtidig viste vi predatorene (svartbak o.a.) at vi var der og vernet ea.  Det har vært 39 fugler på reir og mesteparten i e-hus, to har forlatt reiret med unger. Det var et fantastisk fugleliv med mange arter der ute, i tillegg en spesiell flora som vokste i den guanorike jorden. Jeg har fått tid til å tenke på det samspillet som også vi er en del av i naturen. Ea velger å lite på oss et par måneder for beskyttelse, og vi får dun...

Jeg kunne ha tilføyd som f…, men da hadde det vært Ari Behn sin tittel. Derfor bare: TRIST.  Jeg blir så trist til sinns når det er blikk stille på fjorden. Nå har det vært DAU stilla i mange daga – og da kommer elendigheta til syne. På alle de kvadrat-kilometerne av fjorden som jeg kan se fra mitt stuevindu er det ikke et vak å se, ikke noe som kan antyde et dette er en fjord som i sin tid var et rikholdig spiskammer for alle oss som bodde langs fjorden. På denne tiden var det sjøørreten og sjørøya som vi kunne meske oss med, så kom laksen og på slutten av juni var det tid for småsei og stabbsei, og litt senere kom også storseien. Hvorfor skal jeg egentlig rippe opp i det … Måtte tørke noen tårer som dryppet ned i tastaturet. Nå flyr det en og annen måke forbi, men det er ingent...

Liv Holmefjord nevner sameksistens i kystsonen i et debattinnlegg i Nordlys 08.11.18. Må bare si at vi fiskere ikke har merket noe til sameksistens fra verken oppdrettere eller folkevalgte, der er det kun enveiskjøring rett fram.  Holmefjord viser til at fiskerne rapporterer om nedgang i rekefangstene. Også her i Nord-Troms har rekebestanden gått dramatisk tilbake. Man må vel kunne si det er brukt betydelige mengder lusekjemikalier også her i Nord-Troms. Liv Holmefjord skriver: “Brønnbåter får søkelyset på seg etter ulovlig dumping. Fiskerne rapporterer om nedgang i rekefangstene”, sitat slutt. Har brønnbåtene dumpet ulovlig? Meg bekjent var det en brønnbåt som ble anmeldt, men saken ble henlagt. Regler for dumping av lusegift Dumping av lusegift må ha en avstand til gytefelt og rekef...

Fiskeriminister Harald T. Nesvik bagatelliserer kystfolkets bekymringer. Slik må man tolke svaret han ga til Karls Fisk og Skalldyr sin bekymringsmelding om nedgangen i reke- og kvitfiskbestandene ved hans fiskemottak i Nord-Troms, datert 25. desember 2018. Svaret fiskeriministeren gir er å bagatellisere virkningen lusekjemikalieutslippene fra oppdrettsnæringen har på kystfaunaen vår,og henvise til en statistikk som viser oppgang i reke-fangstene. Dette for å berolige Karls Fisk og Skalldyr, og oss andre beboere langs kysten. Noe jeg ikke tror Fiskeriminister Harald T. Nesvik med dette har oppnådd. RekebestandeneSitat fra Nesvik: «Kystnær fangst av reker har økt i Norge i årene 2013—2017(tall fra SSB / Norges Råfisklag).» Sitat slutt.1. Hva ligger i disse tallene, kystnær fangst? 2. Hvor e...

Fortalt til Hans O. Hansen og Ove Stødle, og nedtegnet av Hans O. Hansen. (Norsk tekst under).  Alf Klemetsen, Stivvranjárggas, muitalusa mieldeAlf Klemetsen muitalii iežas áhči Jon Klemetsen birra, gii lei fanasdahkki, ja mohtorfanas “Kvikk” historjjá. -“Kvikk” lei gárbbis dahkkojuvvon mohtorfatnasatnui, fanasdahkkis Jon Klemetsen, Stivrrannjárggas siskkábeal Keaissa. Fanas lei dahkkojuvvon lihttát go dábálaš gárbbis. -Fatnasa namma lei “Kvikk” F2-KS,  21 juolggi, ja 4,5 heastta Sabb -Fiellut badjelaš tumábeale/sulli 14 mm -Fiellut ja muđui muorraávdnasat oston Mathisen Sag, Álttás -Lei maid “spealla” bidjan, mas leai boagánfápmu mohtorveagas Jon Klemetsen barggai maiddái nugo heivehit mohtoraid, sihke Porsáŋggus ja Máhkarávjjus. Álfa diehtá ahte guhkidii maid šárkkaid, muitá nu...

I forbindelse med Samisk språkuke inviterte Samisk språk- og kultursenter i Lakselv båtbygger Hans O. Hansen til å snakke om båt-terminologi. Arrangementet som fant sted på Mearrasiida 23. oktober var godt besøkt, og hadde til og med besøk helt fra østersida av Porsangerfjorden. Fra den sida kunne Sverre Josefsen fortelle: 

Reineier Nilut Piera med sommerbeite i Børselvområdet, fortalte at de bygde båt i Karasjok hver vinter. Det var båt gjort for sjø. Båten ble frakta med vårflyttingen over vidda. Så fiska reindriftsfolket, og de solgte fisken til pomorskutene som lå ved Vassá (Reinøya). Så solgte de båten lokalt, før de reiste tilbake på høsten. Og neste vinter bygde de en ny båt som de tok ned til fjorden, fisket og solgte båten før høstflytting.

I gamle daga, når gubban samlas for å snakke om jakt og andre dagligdagse ting og hendelser, kunne en jakthistorie ofte ende med en fortelling om en bibelsk handling. Her er en slik historie, slik jeg husker den: Etter en pause i historiene er det en av gubban som spør: – Har du vært på kobbejakt i det siste? Hvorpå historien fortsetter: – Ja æ og han Hans vi va her for nån daga sia. – Nå så dokk nåkka til Faraos hær? – Ja, det va et par støkka på de steinan vest for Čohkaskárku, men dem va så skjær at når vi gikk i båten på Valljesuolo så hoppa dem i sjøen. Så vi snudde og rodde til Guovjjat for å vente på dem der, til Lavkecuovcá syd for Guovjjat fall tørr. Da kunne jeg ikke dy meg mer og måtte bryte inn og spørre – kæm va Farao? Hvorpå historien fra andre Mosebok ble fortalt: Moses fikk...

I 1947 skulle min fetter gå på skole i Smørfjord og bo hos oss på Fjellstad vinteren 47/48. Han kom fra Kjøllefjord og var 7–8 år eldre enn meg. Min far holdt på og snekkere en toseters utedo. Det ene hullet var litt mindre enn det andre, antagelig beregnet på meg. Når doen var ferdig noen dager etter at fetter Eilif var ankommet så inviterte Eilif meg på do. Han satte seg på det største hullet, med buksa på, mens jeg begynte å plundre med knapper og seler. “Nei, nei ikke ta av deg buksa, bare sett deg på det lille hullet.” Sjøl hadde han alt satt seg på det største hullet. Så begynte han å kakke hælene forsiktig mot dobenken, som om han lette etter noen toner. Jeg satt og så opp på han, og lurte litt på hva dette skulle bety. Han fortsatte å banke hælene mot dobenken, først i ujevn takt m...

I forbindelse med seminaret «Samisk kulturgrunnlag og industriutvikling i Porsangerfjorden» som ble arrangert den 16. juni på Sjøsamisk kompetansesenter i samarbeid med UiT – Norges Arktiske Universitet, var påvirkning fra oppdrett på urfolks kultur i Canada et av mange tema. Denne bloggen er basert på presentasjonen som ble holdt av forsker Dorothee Schreiber på TriArc prosjektet ved Senter for samiske studier, som handlet om hvorfor og hvordan urfolk i Canada protesterer mot lakseoppdrett. Oppdrett av atlanterhavslaks er en stor næring i British Columbia, Canadas vestligste provins. Urfolkene på kysten sier at hvis villaksen forsvinner, forsvinner også grunnlaget for deres eksistens som urfolk. De har også tatt kontakt med samer i Norge som kjemper samme kamp som dem, for å nå fram i det...

Ea og ekallen er vel den nordnorske kystens favorittfugler, godt kjent og hjerte-nær hos alle kystens beboere. Man blir nesten mør i hjerterota når man om våren ser ærfuglene på fjorden. I slutten av april er ea feitest, for ho forbereder seg til egglegging og flere ukers ruging, uten mat. Derfor var det viktig at ho fikk matfred før ho går på reiret for å ruge. Ekallen holder et årvåkent blikk med omgivelsene og eventuelle fiender som for eksempel ørn, så ea skal få spise i fred for å fylle opp fettlagrene før ruginga tar til. I Porsanger var ea og ekallen fugler som vekket gode følelser hos folk flest. Det lå vår i lufta når ærfugl-flokkan begynte å komme inn i indre deler av fjorden. Og da fikk man snart var en kjærkommen avveksling til kobbekjøttet som nå var begynt å harskne i saltlak...

Hvor kan man finne samiske spesialord som har med seiling å gjøre, og fins det egentlig noe særlig om dette? Det er spørsmål som mange sikkert lurer på. Mye kunnskap er knyttet til båten, som levende tradisjon. Man har for eksempel med seg en mengde oppsamlet kunnskap om vær, vind og sjø når man er i båten. Sjøsamisk kompetansesenter vil med et båt-terminologiprosjekt bidra til at kunnskapen holdes levende, ved å samle kunnskap som ligger i ord og uttrykk. 

Dagens levende kunnskap er mye knyttet til motorbåter. Vi ønsker imidlertid også å dokumentere gammel seilingskunnskap, blant annet fordi det sjøsamiske ordforrådet historisk hørte til et miljø der seiling var sentralt. 

På sentret i Billefjord har vi nå et båtbyggingprosjekt og et båtterminologiprosjekt i gang. Båtbygger Hans Oliver Hansen fra Goarahat begynte før påske å bygge spissbåter i garasjen her. Det har ikke vært aktivitet kontinuerlig, men det vil nok bli litt mer aktivitet når vi går mot varmere tider. Prosjektet skal blant annet gi materiale som skal kunne brukes i framtidige båtbyggerkurs. Vi skal også samle inn samisk terminologi som har med sjøbåtbygging å gjøre. Vi fotograferer de viktigste stadiene i byggingen. Alt inngår i å styrke lokal kunnskap om ting som står veldig sentralt i sjøsamisk kultur. Bygging av sjøbåter er et håndverk som har lange tradisjoner blant sjøsamene. Allerede i sagatiden var det kjent at båtene sjøsamene bygde var gode sjøbåter. Snorre forteller at da Sigurd Slem...

Jeg bor i Bekkarfjord i Lebesby kommune. Jeg lever av jordbruk og fiske som mine forfedre har gjort her siden midten av 1800-tallet. Jeg er dermed femte generasjon her i Laksefjord som kombinerer jordbruk og fiske. Da jeg startet som melkeprodusent i 1985 var det ikke fisk å få her i Bekkarfjord. Fra tidligere tider var det en gottfiskfjord med gytebestand, men det ble ødelagt av rovfiske fra større båter som holdt til lenger ut på kysten. Etterhvert kom kongekrabben inn i fjordene fra øst. Dette fisket blåste nytt liv i småbygdene innerst i fjordene i Øst Finnmark. Så også i Bekkarfjord. Krabbefisket ble en kjærkommen ekstrainntekt til en beskjeden jordbruksinntekt. Heltidsfiskerne lenger ut på kysten ...

Fjordene i Finnmark har vært grunnlag for noe av det rikeste fisket i norsk historie. Nå er ødeleggelsene i gang, og verre skal det bli.Finnmarks fem fjorder, Alta, Porsanger, Laksefjord, Tana og Alta har vært sikring av folks livsgrunnlag i tusen år. I løpet av de siste 20 årene har fiskeriene gått dramatisk tilbake. Overfiske og endring av økologien svekker fiskebestandene. Da russeren Juri Orlov tidlig på 1960-tallet satte ut Kamchatka-krabbe på Kola-kysten, varte det ikke lenge før krabben krabbet vestover og inn finnmarksfjordene. Dette endret faunaen og svekket f.eks. tang- og tareveksten. Finnmarksfjordene har vært befolket både av nordmenn, samer og kvener (finske innvandrere). I kampen for...

Sjøsamisk kompetansesenter ble offisielt åpnet for 10 år siden i Indre Billefjord i Porsanger. Senterets formål er å fremme kunnskap om den sjøsamiske befolkningen og de utfordringer den står overfor i dagens samfunn, og man har helt siden oppstarten arbeidet med å dokumentere befolkningens utnytting av landskapet både på land og på sjø. Som det også heter på senterets nettside Mearrasapmi.no: "Tradisjonelt er bosetningen basert på naturressursene som det materielle og kulturelle grunnlaget. De rike ressursene i fjordene og landet rundt fjordene var selve hjørnesteinen og ga et rikt og mangfoldig livsgrunnlag. Til dette levesettet ble det en kultur som er basert på en flere tusen &arin...

I gamledaga, før tv`en, før radioen ja før telefonen hadde inntatt hjemmene, da folk samlas i husan for å fortelle historier og utveksle nyheter, var ungan ivrige tilhørere. De krøp sammen i krokan og satt der musestille og lyttet med øran på stilk, for det kunne jo hende at det vanket en historie som ikke helt var beregnet for barneører. Og en kveld forteller far en historie til meg, historien er som følger: Det var litt utpå høstparten, vi tre brødre hadde rodd fiske utpå Porsanger i noen uker. Vi var vel rundt 15 år. Det var lite fisk og dårlige priser, og været var heller ikke det beste, mye nordavind med regn, så fortjenesten ble deretter. Men så snudde vær...

Nylig ble det arrangert et folkemøte om Porsangerfjorden på Sjøsamisk kompetansesenter i Indre Billefjord. Initiativtaker var fisker Einar Olsen, og tema for møtet var lakseoppdrett, reketråling og aktivitetskravet for å få fiske krabbe. Han hadde invitert med Inge Arne Eriksen fra Sametinget, Svein Vegard Lyder fra Sværholt fiskarlag, ordfører Aina Borch i Porsanger kommune med flere.Det var konkrete saker som var utgangspunktet: Etablering av lakseoppdrett i Vedbotn i Porsangerfjorden tidligere i høst, Fiskeridirektoratets forslag om å åpne for prøvefiske med reketrål i Porsangerfjorden og Tanafjorden og forslaget om at aktivitetskravet for å få kongekrabbekvote skal økes fra 100 ...

Etterarbeid og bruk av kobben: Kobben ble plassert på en der tilegnet slaktebenk, i dette tilfelle en skikjelke som fort ble omgjort til en alle tiders flå- og slaktebenk i passe høyde. Først skulle skinn og spekk flåes av i ett, så ble spekket flådd av skinnet. Den beste delen av spekket, dvs. den midt oppå ryggen, ca. 30 cm brei fra loffan og bakover, ble tatt ekstra godt hånd om. Det skulle jaktlaget ha, for dette var tett, traust eller fast i konsistens og mer velsmakende enn det øvrige spekket. Resten kunne deles med naboer og gamle jaktkompiser. Skinnet skulle flåes absolutt fritt for spekk for at skinnet ikke skulle harskne og gulne, deretter spiles eller saltes, alt etter hva det skulle brukes til. Skinnet kunne saltes i en trebutt og selges til Rieber i Tromsø, eller spiles på en ...

Min far var en ivrig jeger og også en god skytter. Han hadde fått en gammel «Krag Jørgen» 1901-modell som hadde vært nedgravd under hele krigen, men som ble gravd opp etter frigjøringen og satt i god stand. Blant annet skiftet han løp og loddet på ei sølvplate bak på skuret da han syntes den var for grov. I sølvplata laget han et nytt skur med en god kvass kniv. Det nye skuret ble mye finere enn det originale. For å få et mer presist sikte, filte han tilsvarende på begge sider av kornet framme på løpet. Etter en slik liten endring av siktene ble våpenet det rene skarpskyttergevær, men det krevde skarpt syn og et godt lys. Etter en del blinkskyting og justeringer av siktene ble våpenet godkjent når han traff fyrstikkeska på 150 meter hold, det var det geværet bar uten å justere siktet. Var ...

I Porsanger var vi velsignet med mye god mat fra naturens gavmilde spiskammer. Alt dette var tilgjengelig for de fleste, uten særlig mye anstrengelser. Mye av denne gode maten var sesongmat, og til forskjellige tider av året. Men selvfølgelig var det vår og sommer som naturen var rausest, da var det tendenser til overflod i perioder. Og det var om våren man var veldig sugen på fersk og god mat, etter en vinter med harsk eller saltet lammekjøtt, skavvelfrossen torsk med kobbespekk, sunt ja, men du verden så lei man var blitt dette etter måneder med den samme maten. Nå savnet man fersk «snadder»-kjøtt. Ut i mars begynte kobbejakta, og da vanket det fersk kraftig kobbekjøtt. Men kobbekjøttet kunne til tider skape magetrøbbel, hvilket medførte at man måtte parkere pisshestan ferdig ved ytterdø...

Vinterforsyning av torsk var viktig å få fisket opp før fjordtorsken seig ut fjorden, på dypere vann.Høst- og førjulsfiskeplassene utfor Jonsnes var lett tilgjengelig. En liten times roing for to mann var det lengste man trengte å ro. Men det kunne være strabasiøst nok om han stakk i med minusgrader ned mot 10 grader, og synnavinden prøvde å blåse frostrøyken ut fjorden. Det hendte at oljebuksa var frosset fast i tofta når karan stranda i fjæra på Jonsnes etter en lang dag på fjorden. Da var det godt å komme inn hvor mamma hadde god fyr i ovnen, og rykende varm og god kjøttsuppe hvilende i gryta på ovnskanten. Fisken måtte sløyes før den ble stivfrossen, så etter en kort pause med glovarm suppe og et par kaffekopper var det å komme seg i fjæra for å ta hand om dagens fangst, som ofte ...

Hovedpoenget for meg er: Hva har nevnte grupper igjen etter 25 år med tallrike utredninger? Mye ord og lite handling, på tvers av internasjonale konvensjoner og norske lover. Jeg tar utgangspunkt i rapporten "samiske fiskerier mot år 2000" og beskriver hvordan det har gått med disse forslagene. Jeg tar også utgangspunkt i dagens status, som er beskrevet av blant andre Nils Samuelsen og Trond-Einar Karlsen. (Se innleggene "Den blå åkeren?!" og "Status og utfordringer i fjordfiske" på denne bloggen). Tiltak 1: Fordeling av ressursene Når det gjelder fordeling av ressurser mellom kyst- og havflåten, er lite endret. Torskekvotene har blitt fordoblet siden 1994, men dette har gitt seg lite utslag for fjordfiskernes del. Denne ressursen har gått dramatisk tilbake i en rekke fjorder. Seien e...

Sjøsamisk kompetansesenter markerer i år samefolkets dag sammen med Anne Fenger Design og Blåmandag v/Kafé Blå i Lakselv med sel og sjøsamisk kultur som tema. Selen har vært en viktig ressurs i Porsanger og lignende fjordområder. Dette gjenspeiler seg i språket, i stedsnavn, i mat- og klestradisjoner og i lokal kunnskap om sel og dens plass i fjorden i lag med andre arter. For de som fortsatt jakter på sel og/eller spiser selkjøtt – eller kobbekjøtt – som er det mest brukte ordet lokalt (på norsk), er den fortsatt en ressurs. Men i løpet av de siste tiårene har den først og fremst betegnet som en plage. Det begynte med den såkalte selinvasjonen, eller kobbeårene som man også sier. Et stort antall grønlandssel som kom inn i fjorder i Finnmark – først i østfylket og siden blant annet i Porsa...

Russerne påstår nå at infeksjon i laksemerder på Kola stammer fra Norge. Er fiskerimyndighetene parate til å ta konflikten? "Mulighetene innen marin sektor er gigantiske (...) Regjeringen skal bidra til å skape globale vinnere av havets ressurser". Statsministeren og fiskeriministeren slår sannelig på stortromma når de i Nordlys 3/10 forkynner det glade budskap om seksdoblig innen marin sektor fram mot 2050. Det er særlig innen lakseoppdrett at vi vil få denne veksten. Men veksten til nå har vært fulgt av diverse sykdommer, luseplage og rømming. Det står nå 400 millioner laks i norske merder. (Kilde: Havforskningsinstituttet).Kritikerne av norsk laksenæring er ikke blitt færre etter hvert som rapportene om problemene i næringa har strømmet på. Opp mot to millioner laks har årlig stukk...

Status i dag og flere år bak i tid er at gytetorsken uteblir fra sine tradisjonelle gyteplasser inne på fjordene. Fra årtusenskiftet og frem til i dag er innsiget av torsk blitt stadig mindre. Sesongen som tidligere varte fra februar til mai er redusert til nesten ingen ting i dag. Utfordringa i næringa er å få gytetorsken til å søke tilbake til sine tradisjonelle gyteplasser igjen. Skjer ikke dette, er ”botn av sekken” borte. Når en ikke omsetter for minst 50 000 kr kommer det brev fra Fiskeridirektoratet med varsel om stryking fra fiskarmanntallet. Videre sier forskriftene at når en ikke lenger står oppført i fiskarmanntallet bortfaller ervervstillatelsen for båt (sletting av merkeregisteret). Da er du degradert til fritidsfisker og kan omsette 1200 kg sløyd torsk. For å kunne gjøre dett...

I Skulsfjord utafor Tromsø rek det kvart år i land store mengder søppel. Skuleelevar vart forbausa då dei tok til å rydda. 19. juli 2014 fortalde VG at skuleelevar hadde plukka opp 110 sekkar søppel frå stranda i Rekvika, Skulsfjord. Elevane lærte nok litt av kvart om korleis vi vaksne ter oss.  Direktoratet for Naturforvaltning og Klima (KLIF) har teke initiativ til oppsamling langs heile kysten. I 2013 samla 10 000 friviljuge inn 116 tonn søppel berre frå 300 km. strender. Så kan ein rekna ut kor mykje det ville bli om vi kunne ta opp alt, Noreg har ei kyststrekning på 90 000 km. Det meste av søpla som rek i land, vert ikkje oppdaga. Av alt kasta søppel på havet reknar ein med at 15 % driv i land, 15 % flyt rundt i havet og resten endar på havbotn.På ei av dei vakre strendene på Por...

Dersom oppdrettsnæringa får viljen sin, kan kystfiske være historie om kort tid. Må drastiske aksjoner til? 27. mai viste Nordnytt til nok en konflikt med lakseoppdrettsnæringa i søkelyset. En fritidsfisker fra Harstad, Rolf Solsvik, og en statsråd fra byen, Elisabeth Aspaker, ble intervjuet. Innslaget var et talende eksempel på motsetningene mellom næringa og kystfolket. Stadig minner stadsråden om økonomisk suksess; i 2013 eksporterte Norge for 42 mrd. kroner i laks og sjøørret og tallene peker mot himmelen.   Gjennombruddet for næringa kom på 1970-tallet. Mange så for seg gyldne tider, ikke minst i utsatte kyst- og fjordstrøk. Vi fikk lokale oppdrettsbaroner som forstod å vise fram velstanden. Med utgivelsen av Norges fiskeri- og kysthistorie i fjor fikk vi i bind V Norsk havbruksn...

Dette innlegget er ment som en betraktning over temaet fiske sett fra en fjordfiskers øyne. Min karriere som fisker begynte sommeren 1978, og jeg har vært mer eller mindre kontinuerlig i yrket siden da. Har både erfaring fra trål/frysetrål, not, snurrevad og tradisjonelt kyst- og fjordfiske med passive redskaper på båt under 15 m. Vi skal ikke stikke under stolen at utøvelse av yrkesfiske påvirker både fiskebestander og ellers det marine miljø i våre kyst- og havområder. Spesielt gjelder det den store kystflåten og havfiskeflåten som fisker med aktive redskaper. Derfor er innføringa av fjordlinjene som et vern av lokale stedegne bestander mot for hård beskatning fra den delen av kystflåten som driver med aktive redskaper kjærkommet. Dette vernet vil også styrke rekrutteringa til de vandren...

Våren 2013 gjennomførte Senter for nordlige folk i Kåfjord et prosjekt om tradisjonell kunnskap i Nord-Troms. Árbediehtu-prosjektet ved Samisk høgskole var initiativtaker og finansierte prosjektet. Fjordene i Nord-Troms utgjør sentrale ressursområder for sjøsamer og andre bosatt langs fjordene. Det er kjent at det i flere tiår har vært endringer i den tradisjonelle bruken av fjordene. Målet med prosjektet var å finne ut hvordan det står til med det vi kalte 'fjordkunnskap', samt bruk og videreføring av denne kunnskapen til nye generasjoner. Vi ønsket også å gjøre en mindre kartlegging av observerte økologiske forandringer i fjordene. Prosjektet var av begrenset omfang. Undersøkelsene ble gjort i to utvalgte sidefjorder i Nord-Troms, Oksfjord i Nordreisa og Badderen i Kvænangen. Kunnskapsin...

Min kjennskap til Porsangerfjorden, og særlig til Billefjord og omegn, går langt tilbake i tid, til den gang jeg som guttunge lærte å fiske hos min bestefar og mine onkler. Bestefar bodde i Suovdi, der han og hans familie livnærte seg av fiske og jordbruk, som de fleste andre på den tida (1960- og 70-tallet). I år med dårlig fiske var det mange som arbeidet i byggebransjen. Der kunne de være noen år, til fisket tok seg opp igjen. Da var de tilbake i fiskebåten. Men det var jo selvfølgelig kombinert med småbruk. På 1970-tallet var det fortsatt mange båter i Billefjord-området, ja helt opp til 50-fotinger. Mange båtnavn har satt seg i minnet. Det var ”Ragnar” (utenbygds eier, Jacob Gaare) og ”Vesthav” (42-43 fot, eier Edvin Nilsen). Så var det ”Enighet” (38-39 fot, eier John Sivertsen), ”Brø...