Meronbloggen
Sesongmat i Porsanger
I Porsanger var vi velsignet med mye god mat fra naturens gavmilde spiskammer. Alt dette var tilgjengelig for de fleste, uten særlig mye anstrengelser. Mye av denne gode maten var sesongmat, og til forskjellige tider av året. Men selvfølgelig var det vår og sommer som naturen var rausest, da var det tendenser til overflod i perioder. Og det var om våren man var veldig sugen på fersk og god mat, etter en vinter med harsk eller saltet lammekjøtt, skavvelfrossen torsk med kobbespekk, sunt ja, men du verden så lei man var blitt dette etter måneder med den samme maten. Nå savnet man fersk «snadder»-kjøtt. Ut i mars begynte kobbejakta, og da vanket det fersk kraftig kobbekjøtt. Men kobbekjøttet kunne til tider skape magetrøbbel, hvilket medførte at man måtte parkere pisshestan ferdig ved ytterdøra slik at det bare var å hoppe i dem når dotrangen meldte seg, for da hastet det med å nå utedoen i tide.
Men så i april måned kom det store flokker med állahat, snetitting, også kalt snespurv. Da var det en del bare flekker på jordene rundt om i Porsanger, så også på Jonsnes. Denne lille flygende skapningen var en delikatesse, og at det var en kjærkommen fugl var det ingen tvil om. Den hadde forskjellige titler ut fra hvordan den så ut. Det var rávdi (smed), bigá (tjenestepia), gonagas (kongen), osv.
Nå var det fram med alle dieimmut (snarene) som var laget i løpet av vinteren av šuvkkat, hestetegl (hestehale), hår som var spunnet til snarer på ca. 5 cm i diameter, som igjen ble festet i seljer på en meters lengde og en diameter på 2-3 cm. Disse ble spikket flate på den ene siden. Så ble snarene festet til denne ved at det ble lagd et hakk i selja med knivspissen med ca. 5 cm avstand, og så ble hver enkel snare kilt fast i hakket ved hjelp av en kile spikket av tre, et tidkrevende og møysommelig arbeid som ble gjort i løpet av kjedelige vinterdager.
Når april måned kom med sol og lange fine dager, dukket állatflokkene opp (snetittinger). Da var det bare å gå i høysjåen og hente høyfrø og gå ut på jordet og strø frøene mellom barflekkene og så plassere dieimmut der. Nå var det å vente i spenning på at det skulle komme en flokk som landet der dieimmut var plassert. Det beste var å fangste disse ut på ettermiddagen for da var de feitest. Det kunne bli opp til 10 állahat i løpet av en dag. Så skulle disse ribbes. Fjærene ble omhyggelig tatt vare på, for av dette skulle det bli puter, eller det skulle innblandes med ærfuglfjær, som også ble brukt til puter.
Når det var fangstet tilstrekkelig mange til en middag og fuglene var ribbet, ble de sveipet innom ovnsvarmen for å svi den siste rest av dun og fjær. Så ble de ribbede fuglene plassert i langpanne og stekt i stekeovn til de var passe sprø, og servert med poteter og det man ellers hadde av grønnsaker eller også med brød til. Eller de kunne også kokes i suppe. Dette var mat alle satte stor pris på.
Fjæreplytt eller gáddeviroš var også en art som kom om våren og opptrådte i store flokker i fjæra etter at isen på fjorden var borte. Det kunne være litt ut i april. Dette var også en delikatesse som ble fangstet på samme måte som snetitting, og som også smakte veldig godt. Men det var litt mer arbeid, for her kunne man bare drifte mens det var fjæra sjø. Når det begynte å flø måtte man hente hvert fangstredskap som var plassert i fjæra på en strekning på en kilometer og kanskje mer. Og da kunne det bli kappspringing med floa for å berge redskapene før floa tok dem. Dette medførte at man ble leirat langt oppetter ryggen etter en slik springmarsj, men det var ikke tid til å unngå vann eller svinge unna blåleira i fjærasonen. Etter en slik springmarsj kunne det nok vanke en liten skjennepreken fra mor. Men etter hvert lærte man seg hvor flokkenes favorittsteder var i fjæra.
Men det var nå snetittingene som var favoritten, så fjæreplyttene ble det bare sporadisk fangstet på. Våren i Porsanger minnes jeg med stor glede og takknemlighet.
Foto:
Snetitting, Gunnar Pettersen. Bildet er hentet fra en artikkel hos NRK Sápmi, som også omtaler fangst av snetittinger i Porsanger.
Bildet av fjæreplytt er hentet fra nettstedet miljølære.no.