Meronbloggen
Fjordminner fra Suovdi i Porsanger
Min kjennskap til Porsangerfjorden, og særlig til Billefjord og omegn, går langt tilbake i tid, til den gang jeg som guttunge lærte å fiske hos min bestefar og mine onkler. Bestefar bodde i Suovdi, der han og hans familie livnærte seg av fiske og jordbruk, som de fleste andre på den tida (1960- og 70-tallet). I år med dårlig fiske var det mange som arbeidet i byggebransjen. Der kunne de være noen år, til fisket tok seg opp igjen. Da var de tilbake i fiskebåten. Men det var jo selvfølgelig kombinert med småbruk.
På 1970-tallet var det fortsatt mange båter i Billefjord-området, ja helt opp til 50-fotinger. Mange båtnavn har satt seg i minnet. Det var ”Ragnar” (utenbygds eier, Jacob Gaare) og ”Vesthav” (42-43 fot, eier Edvin Nilsen). Så var det ”Enighet” (38-39 fot, eier John Sivertsen), ”Brødre” (samme størrelse, eiere Johan Mathisen med sine brødre Simon og Andreas), og ”Orion” (46 fot, eier Svein Johansen). I tillegg var det mange små og mellomstore båter som leverte i Billefjord.
Fiskebruket i Billefjord var i full drift. Det var jo salting av fisk, og snuing av fisken. Noe frossenfisk, men det var lite. Mye av sloget og sånne ting ble frosset ned og hentet til Finland. Fiskehau ble malt. Det gikk til dyrefôr. Fiskebruket var en samlingsplass i bygda. Det var arbeidsplasser, og folk kom for å hente fisk. Det var mye sosialt i det, og det samlet bygda.
Jeg var med på mange slags fiske, og blant annet juksafiske om våren da jeg gikk på ungdomsskolen. Like etter ungdomsskolen fisket jeg sammen med min tantes ektemann. Etter 14 dager hadde jeg råd til å kjøpe moped. Det var tilfeldigheter at jeg ikke ble fisker, jeg hadde egentlig fått garnplass med «Orion». Jeg begynte å arbeide på fiskebruket i 1976. Året etter ble jeg ringt opp av bygningsfirmaet Selmer. Da hadde jeg 25 kroner timen på fiskebruket, og ble tilbudt 33 hos Selmer, så da var jo veien kort dit.
Vi fisket for det meste torsk, men det kunne også være sei. Redskapet var juksa, jeg var aldri med på garnfiske. Båten var et par og tjue fot, en sjark uten dekk. Jeg husker spesielt den gangen vi var på østsida av fjorden, ved Ivarholmen, og fisket med juksa. Vi hadde fått 750 kilo. Det var så mye fisk at når du slapp ned juksa så fikk du ikke den ned. Så vi fant ut at vi går til Hestnes og leverer. Det gjorde vi. Og kom tilbake, da var fisken borte.
Men så husker man jo fra barndommen, med min bestefar i Suovdi. I slåtta skulle det hentes fersk fisk. Da var det bare å dra ut og hente. Det var som regel utenfor Sandvik, på Jeahkirgrunnen. Der var det storsei. Og også på Gádeš og på Trollholmgrunnen. Jeg husker en gang vi var på Jeahkirgrunnen. Bestefar laga det man kalte runddorg. Med en gang vi satte ut bruket så var det jo fullhengt i storsei. Og med det at det var runddorg så gikk den jo rundt båten og på tvers. Dorga surret seg under båten, og han måtte skjære den av. Da var han bisk, og jeg glemmer det aldri. Vi fortsatte fisket med vanlig dorg.
Det er rart å tenke tilbake på at det faktisk har vært fisk her i fjorden. Nå er jeg sportsfisker og for det meste interessert i elvefiske etter laks, men det hender at jeg tar meg en tur til sjøen. En sommernatt sto jeg og fisket i Sandvik. Jeg hadde stått der i to timer. Plutselig så ser jeg det, her er jo ikke en fugl på havet! Det er ingen ting! Og det fantes ikke fisk heller. Da jeg var der en uke tidligere var det antagelig åte der, og da var det også fugl.
Vi brukte å fiske med stang fra bergan i Sandvik, og det var ikke noe problem å hente seg fisk der. Men nå – ja du får sei, men det er ikke lange fiskene. Opptil tjue centimeter kanskje. Og sist jeg var der fikk jeg faktisk en bitteliten torsk. Er man i Sandvik på fjærasjø ser man at fjorden er helt ødelagt. Man ser blæretang som henger over bergkanten, men to-tre meter lenger ned er det bare ørken. Slik er det også lenger inne i fjorden, det er bare sand. Sukkertangen er borte, så nå har ikke småfisken noen plasser å gjemme seg. Det er selvfølgelig kråkebollene som har spist opp tareskogen.
Jeg nevnte sei opp til tjue centimeter, det vi kaller mort. Vokser den opp her i fjorden, eller hva skjer med den? Hvis det er sånn tetthet som jeg har observert, så kan det tyde på at seistammen tar seg opp igjen. Det skjedde for cirka 15 år siden, og pekallfiskerne her i bygda var veldig optimistiske. Men plutselig så var det jo seisnurpere her inne, og etter bare fjorten dager så var fjorden tom. Det er jo egentlig helt forferdelig å tenke på. Og siden den gangen har seistammen vært helt nede.
Foto: Sigvald Persen