Av Karin Ivanowitz

Denne beretningen blei fortalt av Emilie Larsen, født Kristiansen
.

Beretningen blei skrevet ned av meg, hennes datter Karin Ivanowitz, i 1996. Emilie bodde da i egen leilighet hos sin sønn Oskar Larsen, Veidebakken 6 i Alta. Hun var begynt å bli litt glemsk, men fortalte levende om sine opphevelser og det hun husket fra da hun vokste opp i Myrvoll på Pollholmen i Rognsund.

Rognsund1 800xKort fortalt om Emilies liv ut fra det jeg husker ho har fortalt til oss barn.
Emilie Lovise blei født i Russehamna 18.06. 1914. Foreldrene var Karen, født Kvivesen fra Nuvsvåg, og Lars Kristiansen. Ho var den nest eldste av åtte barn, og den eldste jenta. Mens ho var lita kjøpte faren plassen Myrvoll på Pollholmen og familien flytta dit. Der vokste ho opp under fattige kår. Da ho var fem-seks år fikk ho poliomyelitt og var veldig dårlig. Hele kroppen blei lamma. Faren masserte hver dag de følelsesløse lemmene. Etter en tid kom følelsen tilbake i begge armene og den ene foten. Da fikk ho plass på sykehuset. Der blei ho liggende uten noe massasje eller noe annen behandling. Følgende blei at den ene foten blei skadelidende og deformert. Emilie blei sendt til Sofies Minde og senere til Vanførehjemmet i Tromsø. Det gikk mange år før ho fikk komme hjem.

I Tromsø fikk ho fem års skolegang. Senere gikk ho på Solhov folkehøyskole på Lyngseidet. Emilie var flink med hendene, og etter hvert behersket ho alt som kunne gjøres av håndarbeid. Da ho var ferdig på folkehøyskolen kom ho hjem. Der var ho til ho blei gift med vår far, Oskar Larsen. De bodde i Hammerfest en tid, og der gikk ho i skredderlære. Etter hvert kom vi barna og ho var opptatt med oss, det daglige hverdagslivet og som sydame som det hette da. Ho skulle oppleve både kreft og flere benbrudd i sin levetid. Det gode humøret var det som bar henne gjennom alle prøvelser i livet. Det var alltid latter og god stemning der Emilie var til stedet. De siste to åra var ho helt blind på grunn av grønn stær. Derfor kunne ho ikke klare seg i egen leilighet, men bodde på Furuly sykehjem i Alta. Der døde ho 10.desember 2001. Jeg syntes hennes historie er viktig og riktig å fortelle. Derfor kan jeg ikke la være å gjøre det nå før det er for sent.

Boplasser og folk i ytre Rognsund fra 1920 og utover.
Kjerringfjorden (store)

Familien Berit og Erik Eriksen (Skinn)
Barn: Anders
Fostersønn: Peder Simonsen

Familien Ragnhild og Mattis Karlsen
Barn: Karl, Salmar, Martine, Mattis. Mattis senere gift med Elen Knutsen (enke). De hadde ingen barn sammen. Til slutt gifta han seg med Agnes fra Lyngen. De hadde heller ingen barn sammen.

Basladdo (Kjerringfjorden):
Familien … ?  og Morten Mortensen
Barn: Ole Peder, Johan, Martin, Karen, Anders, Edvind, Ragnhild. Karen blei gift med en Trondal fra Nuvsfjord.

Kvinnenes:

Familien Bergitte og Nils Kristiansen
Barn: Nanna, Kristian, Signe, Anna

Se hele oversikten over familier og bosetning HER. 


Dagliglivet på Pollholmen og distriktet i gamle dager

Husdyr
Det var fisken i havet og noen firbente i fjøsgammen som holdt liv i folket i Rognsund. Det var ikke snakk om mange kreaturer, men de fleste hadde en ku, noen få hadde to kyr. De aller fleste hadde sauer og gjetter. Sauen var mer verd enn geita så de som hadde flere sauer enn gjetter sto seg bedre. Fjøsene var torvgammer, dvs. torvflak lagt tett i tett utapå stenderverk av bjørk eller selje forma til avrunda små hus. Det var sjelden mer enn ett vindu i fjøset, så det var mørkt inne både sommer som vinter. Men varmt blei det når dyra om vinteren sto tett i tett. Spesielt varmt var det når det blei kokt ”løype” i ei stor jerngryte som sto på en ovn midt i rommet. Løypa besto av fiskehoder og annet avskjær fra fisk kokt i vann med litt salt i. Noen hadde kanskje råd til å spandere en neve rugmel avkoke. Kyrne var helt vill etter denne kosten. Ellers gikk det i tørka høy. Å få nok høy til dyra for overvintring var ikke lett. Noe hjemmejord var det ikke å snakke om, så det blei å dra i utmarka (liene) og ruske til seg litt her og litt der. Men dette kunne ikke skje før ”innerkaran” hadde høsta gresset som vokste nede ved sjøen. Bare lengst oppe i liene var det noe å hente for Pollfolket. Hvis tørken var god blei det tørrhøy å føre hjem, men ellers fylte man gresset i notsekker og fraktet det hjem i småbåter og hesjet det opp. I vårknipa henta man hjem tare til dyra for å spare på høyet.

Fiske
Både sommer som vinter blei det fiska. Om sommeren var det seifiske som gjaldt. Om høsten når silda strømma inn i fjordene var det hektisk sildefiske med not. Om vinteren var det torsken og skreien som sysselsatte alle mannfolk fra femten år og oppover. Å være med på fiske var viktigere enn å gå på skole. Foreldrene kunne ta barna ut av skolen hvis de hadde bruk for dem hjemme.

Noen av mannfolka hyrte seg som mannskap på Pedersen Mjaanes båter, mens andre drev hjemmefiske med egne småbåter. Nede i fjæra hadde familiene ofte et lite båthus laga av bjørkestenger over ei grop. Taket blei dekket med torv. Familiens livsvilkår var avhengig av om det var gode fiskeår.  I tidligere tider hadde Pedersen fiskekjøp på Mjaanes, men flytta senere inn til Kvalfjord.

Mye fisk blei hengt på hjell og tørka. Tørrfisk ga bedre pris enn fersk fisk, men alle hadde ikke råd til å vente på at fisken skulle bli tørr, så den blei solgt med dårligere fortjeneste. De fleste levde på ”krita” hos handelsmannen. Når oppgjørets time kom var det sjelden noe å hente. Som oftest blei man skyldig for varer man hadde hentet ut i løpet av sesongen.

Torv
På Pollholmen var det lite skog, slik at brenslet var torv og kull. Kullet kosta penger, mens torva var gratis. På plassen Myrvoll var det rikelig med torvmyrer som folk benyttet seg av. Torvskjæringa tok til i juni måned når tela var gått av marka. Torva blei skåret ut i store blokker, delt i skiver og reist på høykant til tørk. Når de var halvtørr blei de satt i sæter for å tørke videre. I september når torva var helt tørr samla man torva i store dunger(såte). Så la man store flak av torv over for å beskytte mot vær og vind.

Bær og annet pålegg
Høsten var tida for å plukke bær som, tyttebær, blåbær og moltebær. Syltetøy var viktig pålegg ved siden av sirupen som var hovedpålegget.  Ikke rart at folk over tjue år var så å si tannløse. Det var heller ikke gratis tannlegebehandling på den tida.

Seterdrift
Fem familier holdt seter i Kobbukta om sommeren. Det var tre seterhytter i bruk. På setra kokte man geitost av geitmelk og gomme av kumelk. Dessuten blei melka samla i små tretønner med propp. De fleste familier hadde en til to kyr for melkas skyld. Melka i tønnene delte seg i valle og ostestoff. vallen tappet man ut og brukte etter hvert, mens ostestoffet blei igjen. Ostestoffet blei blanda med fersk melk utover vinteren og man spiste surdeigsbrød eller klappkaka til.

Klappkaka var brødleiver laga avdeig uten gjær og stekt på ovnen. Ellers var surdeigsbrød vanlig. Da var det om å gjøre og holde tilbake litt deig igjen til neste bakst. På setra blei det også kjerna smør som man sparte til jul.

Fisk og kjøtt
Middagen besto for det meste av fisk i forskjellige variasjoner, men for det meste av kokt fisk for det var billigst. Til fisken brukte man smelta fåretalg.  Fisken blei noen ganger lagt under taren i fjæra. Der lå den og modnet ca. en uke. Etterpå blei den kokt og kaltes for ”surfisk”. Vi barn var ikke særlig glad i denne maten. Om høsten i slaktetida var det mye god mat å spise. Av blodet blei det laga pølser og klubb. I pølsene hadde man rosiner, talg og rugmel. Lever og hjerter blei brukt mens man derimot ikke brukte lunger og nyrer. Kjøttet blei salta og tørket, eller bare saltet i tønner. Nisekjøtt var en god variasjon i kostholdet, og spesielt var kobbespekk en ettertraktet vare. Boknafisk, kobbespekk og nypoteter var en delikatesse. Om sommeren i slåttetida henta man en plante som vi kalte ”sløka” fra liene. Den var veldig god til fersk fisk og lever. Den kan minne om stangselleri. Denne tradisjonen blei holdt i hevd opp til nittenfemti - nittensekstitallet. 

Skinn
Skinna blei tørka og senere solgt til reisende skinnoppkjøpere. Av kuskinn blei det sydd kommager til sommerbruk. Noen saueskinn brukte vi i sengene om vinteren.  Ulla blei karet og spunnet til garn til eget bruk for det meste. Noe ull blei byttet mot andre klesplagg eller ulltepper.

I disse tider var det en kamp om ørene. Man kunne bli fristet til å bruke de utroligste knep for å tjene noen ekstra ører. For eksempel var det en familie som hadde mest bare gjetter. Pris på geitekjøtt var ikke så god som for sauekjøtt. Men mannen visste på råd. Han skar speler fra saueskrottene og sydde dem på geiteskrottene. Det gikk glatt igjennom og han fikk saupris for geitskrottene sine.

Hverdagsklær og kirkeklær
Hverdagsklær var for menn dongeri om sommeren og vadmel om vinteren. Kvinnene sydde seg skjørt og bluser av bomullstøy som blei kjøpt hos den lokale handelsmannen for det meste. Om sommeren brukte man gummikalosjer, såkalt ”arbeidskalosjer”, både kvinner og menn. Når folk skulle til kirka blei det fineste tøyet de eide tatt på. Nærmeste kirke for folk i Rognsund var Komagfjord kirke, men konfirmasjoner foregikk i hovedkirka i Talvik. Når man skulle til kirke starta man lørdagsformiddag med å ro. I Seibukta var det fast kaffekok-opphold.

I Komagfjord fikk man innlosjere på et stort pakkhusloft som var beregnet for overnattende kirkefolk fra ytterdistriktet. Det var ofte mange båter i følge på disse kirketurene som bare foregikk på sommeren.

Seterjenter
Om sommeren var det som nevnt tidligere seterdrift i Kobbukta. Det var stor rift blant jentene om å få være seterjente. Der var man fri fra hverdagens trivialiteter og hadde en frihet man ellers ikke hadde. Spennende var det også om det kom friere på besøk på lørdagskveldene. Det var den kvelden de fleste guttene fikk fri fra sitt arbeide om det var hjemme eller ute på fiske.

Mang en gryende forelskelse begynte her. I slottetida kom som sagt tidligere ”innerkaran” for å høye i bl. a. Vailaskopi og liene mot Kvinnenes. Da var det ekstra spennende om det var noen kjekke unggutter med på slotta. Det var en viss avstand mellom de unge, så det blei mest med hemmelige blikk og skjelmske smil. Guttene innenfra var høyere i rang enn Rognsundjentan og foreldrene så ikke med blide øyne på sitt avkom dersom de skulle begynne og ”tuske” med finnjentan fra Rognsund.

Fjellfolket
Da som nå var det mye rein på øyene, Sørøy, Stjernøy og Seiland. Folk flest ute i ytre Rognsund var av sjøsamisk opprinnelse og samisk var vanlig hverdagsspråk i mange hjem. Når fjellsamene kom med sin rein på våren var det også litt spennende både for de unge jentene, men også for ungguttene på kysten. Mange av samejentene og sameguttene var pene og hadde noe nytt, fremmedartet og mystisk ved seg.

Men foreldrene til Rognsundungdommene likte ikke at deres ungdom skulle omgås fjellfolka. Likens var det med fjellsameforeldrene. De likte heller ikke at ungdommen deres omgikks med ”daijika” (nordmenn). De mente at det ikke kom noe godt ut av det, at kultur og levesett var forskjellig og ikke forenlig.

Høytider
Foran store høytider blei golva vaska med sepe og finsand. Spesielt var det viktig å skrubbe dørstokken grundig. Det skulle lukte rent i hele huset. Guttene blei sendt ut i marka for å hente einer som blei lagt på trappa for å tørke av beina på. Litt einer blei tatt inn for å legges på ovnen, f. eks. julaften, slik at deilig lukt spredde seg i huset. De av mennene som jobba på Pedersen-bruket eller på en av deres båter Mk ”Kvalfjord” eller Mk ”Alka” fikk fri og oppgjør til jul. Da hadde de fri over jule– og nyttårshelga. Før de kom hjem handla de på butikken til A/S Pedersen Mjaanes Kvalfjord.

Det var ikke så mye å få kjøpt den gang. Frukt kan jeg ikke huske at det fantes. I hvert fall hadde ikke far det med seg hjem. Det jeg husker aller best fra den tida er brødet som far kom hjem med til jul. Vanligvis gikk det i rugmelsbrød, rugmelsgrøt og klappkaka hjemme hos oss. Men til jul fikk vi sirupsbrød og vørterkake. Jeg kan enda fornemme smaken av dette lyse fine brødet med eget kjerna smør på fra setra. Da satt vi barn som tente lys rundt bordet mens øynene tindra i lyset fra parafinlampa. Det spraka i ovnen og det lukta rent, mens det spredde seg en liflig duft av einer. I jula fikk man ikke gå på besøk til noen. Man skulle holde seg hjemme og ikke gjøre annet enn høyst nødvendig. Å ta frem strikketøyet var bannlyst, og ikke engang en knapp skulle syes i. Hvis vi ikke hadde oppdrag inn eller i fjøset satt vi der i lyset av parafinlampa ved ovnen og fortalte historier, enten fra virkeligheta eller også oppdikta. Det var mye man skulle passe seg for. Var man på sjøen skulle man passe seg for draugen. Man måtte ikke gjøre noe som kunne irritere den, for da kunne det gå deg ille. Mang en fisker var blitt tatt av draugen blei det fortalt oss. På land var man heller ikke trygg. Her var det en skapning kalt ”Klemmapera” som lurte, især på barna, etter at det var blitt mørkt. Om vinteren var det mest bare mørkt og ”Klemmapera” hadde et grep av frykt på oss barn.

“Kloke koner”
Det var store barnefamilier den gang, og ikke uvanlig at en familie hadde 10 – 12 barn. Mange av dem døde av ulike årsaker som små. Det var ikke alltid så enkelt å komme til lege og de såkalte ”kloke koner ” kunne ikke alltid hjelpe. På Pollholmen bodde det i de dager en såkalt ”klok” kone. Ho hette Gurine og var mor til Isak Hansen. En gang hadde jeg fått en svull i halsen som vokste slik at jeg holdt på å bli kvalt. Mor tok meg med til Gurine som strøk meg over halsen og sa at jeg skulle nok bli bra. Dagen etter gikk det hull på byllen og jeg kunne spytte ut alt gørret.

Læstadianere
De fleste folkan i Rognsund tilhørte den ”Læstadianske” forsamling. Møtene blei holdt hjemme hos folk. Det var tilreisende predikanter, mest fra Lyngen, som kom til Pollen. Barna blei for det meste født hjemme og de blei også for det meste døpt hjemme. Gurianna og Ole Ring forretta barnedåp. Folk blei begravd enten i Kviby eller også i Talvik som hadde vigsla kirkegårder. 

Ungdommelig moro
Det var ikke alle hus ungdommene likte og samles i. Det var spesielt et hus som var deres samlingssted. Det bodde mange ungdommer hos familien Eriksen i Gambukta, både jenter og gutter. De hadde alle et kjempegodt humør, var livlige, morsomme og full av påfunn, særlig jentene. Kan fortelle noen av de påfunnene vi jenter fant på når vi var sammen. Det var slik at gutter da som nå de søkte dit hvor jenter fantes. Det var ofte gutter som var ute på fiske. Jeg var mange ganger med på å gjøre guttene et pek sammen med mine venninner. En gang kom det to, tre gutter roende på land. De brukte ofte tresko for de var lett både å ta på og ta av. Da guttene var kommet vel og vakkert inn smøg vi jenter oss ut. Skoene sto pent og pyntelig på trappa. Vi fant hammer og spiker og spikra de fast. Da guttene kom ut og skulle gå ned til fjæra holdt de på å fly over trappa. Sjøl hadde vi gjømt oss bak en haug og kunne følge med på utfallet. Vi hadde stor moro av å se på reaksjonen deres. Først blei de overaska, men så blei de lyn forbanna, da de forsto sammenhengen og hvem som hadde gjort det.

En annen gang kom det igjen to, tre gutter fra en sjark på land for å kjøpe melk. Vi så de kom og gikk opp til huset. Lettbåten hadde de trukket på land i støa. Da fikk vi for oss at vi skulle fylle båten deres med stein og gjømme bort åran. Som sagt så gjort. Da guttene kom ut for å ro om bord lå vi et stykke unna og fulgte med. Da med ett oppdaga de ugjerningene og nå var de ikke blide. Denne gangen var vi ille ute. De skjønte hvem gjerningsmennene var og svor at juling skulle det bli. De andre jentene hadde friske. raske, bein, men jeg hadde jo hatt polio og hadde et bein som så å si var ubrukelig og mest i veien. Jeg lå bak en stein og gjorde meg så liten som mulig, mens de andre jentene jaga av gårde. Heldigvis laga de så mye bråk og oppmerksomhet at guttene oppdaga dem og ikke meg. De måtte pent følge med til båten, tømme den for stein og hente fram årene. Så måtte vi love på tro og ære at vi aldri mer skulle finne på noe tull. Men det holdt ikke lenge. Neste gang var det noe annet på gang.  

“Kissjohan”
Skal fortelle en historie om hvordan det gikk til da ”Kissjohan” kom på besøk til oss. Ingen voksne var hjemme, bare en litt eldre bror og jeg. "Kissjohan" var alltid kaffetørst, og det også denne gangen.

Nå var det slik at alle barn var redd "Kissjohan" da han så skummel ut, fordi han hadde en utvekst i panna som så ut som et horn. Bror min ville gjøre "Kissjohan" til lags og satte på kaffekjelen. Han hadde sett at mor brukte å ha salt i kaffen, men ikke hvor mye. Først tok han en neve salt i kaffekjelen, men syns å huske at mor tok to vendinger til saltkaret, så han tok en neve til for sikkerhets skyld. Så da kaffen var kokt serverte han den til gubben. "Kissjohan" tok en munn full, men den blei ikke svelget. Kaffen kom ut i samme farta mens gubben hosta og harka. Da han kom til hektene igjen sa han: - Du har nok hatt for mye salt i kaffen. Det blei ikke noe kaffe på "Kissjohan" denne gangen.  Bror min og jeg var glad da han rodde videre.

Etterord 
Dette var noe av det min mor fortalte meg. Min mor var en fantastisk forteller med sitt rike ordspråk og en enestående innlevelse i sine beretninger. Det er bare så synd at jeg ikke ga henne eller meg selv mer tid til å kunne formidle videre mer av hennes fantastiske fortellerkunst. 

Bogen i Ofoten, 20.01.2019

Karin Ivanowitz

Mors viser


Min mor Emilie var glad i og god til å synge. Hun var Pollens viseforfatter. Visene blei til etter små eller store hendelser i bygda. Min mor hadde ikke tatt vare på noe skriftlig av sitt ”åndsverk”. Etter at jeg hadde fått overlevert ”Rognsunds beretninger”, og mor var borte kom jeg til å tenke på disse visene til mor. Jeg hadde hørt om noen av dem, men kunne ingen. Jeg tok kontakt med mors søstre Ruth og Alette i håp at de skulle huske noe. Begge sa seg villig til å hjelpe meg. Den som husket mest og best var tante Alette, så jeg bestemte meg for å skrive ned hennes versjon. Jeg begynner med den første sangen, som var til deres bror Erling som kullseilte, 24 år gammel. Da var mor 21 år. Det var en stor sorg og en tung tid for familien. Mor skrev da i juni 1935.                                   

Minnesang til Erling

Melodi: og hvor jeg minnes min far og min moder.

1:  Nå er du borte du Erling vår kjære, vi er igjen på den sorgtunge jord. Du ligger der i havet bort om Nordmannsnesskjæret. Du forlot dine søsken, kone, far og din mor.

2:  Du måtte ta farvel da du satt der ved roret og båten  blei fylt av det skumhvite hav. Jesus var nok med deg for du trodde på Gudsordet. Han var nok med deg i den bunnløse grav.

3:  Guds veier er så underlig, vi forstår det ikke, han tok deg hjem i din ungdommens  år. Du var så ung, så øm og så kjærlig. Du blei ei gammel, knapt 24 år.

4:  Kanskje var du misforstått av oss her i verden, men en forsto deg og det var din Gud. Nå er vi igjen på den farlige ferden. Gud gjør oss rede når han sender oss bud. 


Neste vise er fra 1944 om et matlagingskurs som blei holdt i Kvalfjord, og et avskjedsvers til kursleder frøken Holmslett.

Kursvisa

Melodi: Ut i Sandvika jeg/vi gikk ……….

1:  Vi har nylig gått et kurs, det var et nyttig hustellkurs.  I Kvalfjord var det et av de første.

Bare tiden gikk så fort, vi syntes tiden blei så kort. Det kunne heller vært litt lengre.

2:  Først har vi Signe lett på tå. Hun er snar må du forstå i bøtkakebaking var ho den beste. Bacalaoen derimot blei det bare rot i rot. Noe sånt hadde Signe aldri laga.

3:  Marta strever med mange ting, og ho tripper smart omkring. Som serveringsdame passer ho utmerket. Koster valsens melodi  rett som det er hun stemmer i. Den må være med skal alt på kurset klaffe.

4:  Kjære Solveig, husk nu på, mørlefser bakes så, surmelk, sirup måles rett må du ikke glemme. Med sitt fotoapperat er hun fru Skogly rett parat. Hele kurset har ho tatt, vi er på filmen.

5:  Emilie har et godt humør, bare foten var som før, men dessverre er ho halt og må så være. Helgrynspudding med rød saus, bare se nå bær det laus og matrestan må du ikke glemme.

6:  Borghild lærer og er flink, bare Holmslett gir et vink er ho der og Holmslett svarer. Steinbiten skal stekes så, i tran er den så god som få. Egil bare tro at Borghild kan nok steke.

7:  Så har vi Marit, ikke glem, vaske klær der var ho slem, for klæsvask hørte også med på lista. Ho er stille av de få, tenker vel på sine små og på alle vitaminene som trengs.

8:  To søstre har vi også hatt, Ella, Haldis, mor sin skatt. Flinke piker må man si det var de begge. Lærelysten den var stor når de nå kom hjem til mor kunne begge både koke, bake, steke.

9:  Takk da frøken Holmslett som også hit til Kvalfjord kom. Takk for at du ville komme hit og lære. Takk for tålmod og for strev, du var jo så flink og gjev. Måtte mange gode dager for deg rinne.

10:  Takk skal Pedersen å ha for husplassen som dem ga. Det var jo så gildt å komme opp på ”loftet”. Disse timer som er gått, disse dager vi har hatt vil vi alle minnes riktig ofte.

Takkesang til frøken Holmslett

Melodi: Når lysene tennes der hjemme.

Nu når kurset er slutt vil vi savne frøken Holmslett som alle fikk kjær. Andre plikter på henne jo haster, derfor må ho forlate oss her. Tusen takk for lærdom du brakte. Takk for lære og alt som blei sagt. Lenge leve og blomstre ditt virke, ja helt til de grånende dar.

 ”Pedersens 50 års vin”

1:  I Kvalfjord har vi fikenvin, faderade rullan lei. Den er ei min ,den er ei din, faderade rullan lei. Men tror du den fikk stå i fred å å å. Bli bare med så får du se å å å.

2:  Han Harald og han Henry kom , faderade rullan lei. Til Kvalfjord for å se seg om , faderade rullan lei. Og Nico ho var søt og blid å å å .Ho hadde også lyst å gi  å å å.

3:  En lauparkvenkjerring fra fjordbotn kom , faderade rullan lei. Ho måtte til Tronka for å se seg om. Faderade rullan lei Er det noe nytt på Tronka i dag å å å,  som kan være meg til nytte og behag  å å å.

4:  Har du hørt siste nytt som har foregått , faderade rullan lei. Ja jeg må si at det er rått, faderade rullan lei, for 50 års vinen er drukket opp å å å. Og tyvan de er borte nå dratt  å å å.

5: Så hvilke dom skal tyvan få faderade rullan lei Alf sier han vil foreslå. faderade rullan lei. Han Henry jager vi på dør å å å  og han Harald får ikke handle for et ”ør”å å å

6:  Og laupar kvenkjerringa  godta seg  så, faderade rullan lei. En bedre dom kan ei tyvan få, faderade rullan lei. Og vaskejobben den kan jeg ta  å å å. Så jager du ho Anna herfra  å  å  å.

7:  Men så kom turen til gamle mor, faderade rullan lei  ”Du er det største trollet på jord” faderade rullan lei. Ho vranga øyan og ho sa  å å å.  Hva har jeg gjort å si meg da  å å å.

8:  Ti bare still din gamle tyv ,faderade rullan lei. Stå ikke der og for oss lyv ,faderade rullan lei. Du har jo skjenka guttan full  å å å . Du er det største gamle skrull å å å.

9:  Da 50 årsdagen omsider kom faderade rullan lei . I kjelleren sto kaggen tom faderade rullan lei Nico delte i bøtter og spann å å å  .Og resten ut på golvet rann  å å å.

10:  Ja dette var vin beretningen faderade rullan lei . Og har du mer så bare kom faderade rullan lei. Vi drikker og vi rimer her å å å. For vin det har vi alle kjær  å å å.

NB! Hun har dikta flere sanger, men dessverre har de fleste gått i glemmeboka! Kanskje er det andre i Rognsund, som kjenner eller husker de?

Karin Ivanowitz

Mis lea 322 guossit ja iioktage miellahttu siidus