Fjordlandskapets stedsnavn og fiskegrunner

Fjordlandskapet strekker seg fra vidda og ut i havet og har et utrolig mangfold av levemåter, sedvaner og kulturuttrykk. Folks avhengighet av naturressursene til livsopphold, inntekt og som kulturgrunnlag har gitt et spesielt forhold mellom mennesket og naturen. Dette forholdet er en av grunnsteinene for hvorfor det bor folk her, og de fornybare ressursene er fortsatt helt grunnleggende for lokalsamfunnene.

Folk har en historie i dette landskapet. Denne historien ønsker Sjøsamisk kompetansesenter å bidra til blir fortalt. Helt siden starten av senteret for 10 år siden har vi arbeidet med stedsnavn i Porsanger. Senere har kunnskap om utnytting av naturressursene blitt en viktig del av virksomheten. Samspillet mennesker imellom og mellom landskap og mennesker former en særegen kultur, som i våre områder har lang historie.

Nettstedet Merons database er møysommelig bygd opp gjennom de erfaringer som Sjøsamisk kompetansesenter har gjort ut fra et lokalt ståsted og med lokale problemstillinger som utgangspunkt, men også i samarbeid med forskere. Vi har åpnet databasen for allment innsyn og bruk, selv om den fortsatt er under utvikling. Gjennom vår og andres bruk ønsker vi å få erfaringer med hvordan databasen fungerer som en digital kilde til kunnskap om fjordlandskap. Den har pr. i dag seksjoner for henholdsvis stedsnavn, lokal økologisk kunnskap om landskap og fjorder samt en seksjon benevnt som ordbank. Nedenfor presenteres noen ord fra ordbanken og noen navn fra stedsnavnseksjonen i Merons database. 

Fiskeplasser og meder
Menneskene langs fjorden har fisket og fangstet i fjorden i tusenvis av år. Man har erfart av naturen og dens foranderlighet. Viktig for folk var ressursene som de kunne hente fra havet. Det ga også lærdom om at noen steder på fjorden var forskjellig fra andre. Tidevannsstrømmene gikk utrettelig ut og inn av fjorden og førte med seg åte. Rundt og over grunnene var livet i vannet ekstra rikt, og fisket var best der.

Det er i hovedsak to samiske landskapsbegreper som har med fiske å gjøre. Det er coagis, grunne i sjøen med dertil detaljerende betegnelser og fávli, de dypere sjøområdene fra land. I tillegg kan man også ta med rávdnji, tidevannsstrøm i sund.

Grunnene er forhøyninger i havbunnen og er i forskjellige dyp og helt opp til nesten havoverflata. Forhøyningene som er høyere enn havoverflata er enten skjær eller holmer. Alle disse forhøyningene forårsaker endringer i tidevannstrømmene. Når sjøen flør og avtar har vi tidevannstrømmer, og vannet skyves rundt grunnene og holmene og vi får sterkere strømmer rundt holmene, og rundt og over grunnene. Blant annet dette ser ut til å være positivt for hvor fisk oppholder seg.

Erfaringer som folk har gjort langs fjorden er at disse grunnene er gode fiskeplasser, og man fant sjøgrunnene viktige. Grunnene fikk navn, og språket betegnet grunnene nøyaktig etter hvilken form de hadde, og hvordan man fant fram til dem. Samisk har den generelle betegnelsen coagis for grunne. Mer utdypende er čuovggá en grunne hvor du ser botn eller at sjøen er lysere. Det kan være betegnelse etter form, for eksempel bovdna, en tue, njuorra, en utstikker fra en grunne, holga, en ryggaktig grunne, čielgi, en rygg, mađá, grunne langt ut på fjorden og skoalta, fiskegrunne. Landskapet under sjøen ble med andre ord beskrevet etter hvilken form det hadde.

For å beskrive stedet ute på sjøen, hvor det var, brukte man landskapet på land eller på holmene som siktemerker, såkalte meder. På samisk betegnes medene som vihta. Med fire siktemerker kunne man finne igjen stedet eksakt. Det ble på denne måten et forhold mellom medene og fiskeplassene. Siden forholdet mellom mea og fiskeplassen var viktig for beskrivelsen av hvor grunnen (eller annen form for fiskeplass) lå, var det også naturlig at det fikk betydning for navnsettingen av stedet ute i sjøen. Svært ofte ser vi at fiskeplassene har navn etter en av de viktigste medene.

Hvordan folk langs fjorden har navngitt fiskeplassene
Etter generasjoner med fiskesnøre og annet redskap ute på fjorden hadde folk dannet seg et godt bilde av hvordan landskapet under vann så ut. Og denne kunnskapen ble noen ganger beskrevet i navnet på fiskeplassen.

Beskrivelser som bovdna, en tue, brukes for eksempel i navnet Nilssábovdna, som beskriver grunnens utseende. Det beskrivende ordet čuovggá, lysbotn eller svært grunt, er brukt i navn som Kovenčuovggá og Jovnnanjárčuovggá.

Niibáncoagis, Knivgrunnen, stikker ut som en kniv fra Bringnes, og Holga forteller om fiskegrunnens form som et stativ med en rygg. En annen ryggform er čielgi, en rygg som i Máhkaráičielgi, Magerøyryggen, Áhkkárčielgi osv.

Endel navn på fiskegrunnene er knyttet til mennesker. Eksempler på det er feks. Jovssetcoagis, Josefgrunnen, Máretcoagis, Maritgrunnen, Permáncoagis, Guljjemánáhpi og Kovenčuovggá.

Men den aller største gruppen av navn er knyttet til hvor fiskegrunnen ligger. Og da får det sammenheng med medene som skal lede oss til riktig sted. Viktige meder gir ofte navn til fiskegrunnen. Seaibbetvárcoagis (Skarvberggrunnen) har Seaibbetvárri som en viktig med. Sør for Tamsøya er Čoarri, en grunne som har Čoarrečoahkka (på N50 kart oppgitt som Čoarvečohkka) ved Kjæs som viktig med.

Nærheten mellom fiskeplassen og mea vises ofte i språket. Fiskerne i Kistrand sier gjerne at de har vært på Seaibbetvárri når de har vært på fjorden, men Seaibbetvárri er en fjelltopp. I Smørfjord fisker man på Báktečohkka, et fjell på land og i Sandvik har man vært i Buvri og fisket. Men buvri er en jordhytte.

Dette nære forholdet mellom fiskeplassen og mea ble noen ganger tillagt stor betydning. De ble sieidier, og tidligere ga man sieidiene et offer, en gave for å vise sin takknemlighet, og et offer for å opprettholde et godt forhold mellom menneskene og den Gud som ga i rikt monn.

Kart