Menneskene langs fjorden har fisket og fangstet i fjorden i tusenvis av år. Man har erfart av naturen og dets 
foranderlighet. Viktig for folk var resursene som de kunne hente fra havet. Det ga også lærdom om at noen steder på fjorden var forskjellig fra andre. Tidevannsstrømmene gikk utrettelig ut og inn av fjorden og førte med seg åte, rundt og over grunnene var livet i vannet ekstra rikt og fisket var bedre der.
Det er i hovedsak to landskapsbegreper som har med fiske å gjøre. Det er coagis, grunne i sjøen med dertil detaljerende betegnelser og fávli, de dypere sjøområdene fra land. I tillegg kan man også ta med rávdnji, tidevannsstrøm i sund.
Grunnene er forhøyninger i havbunnen og er i forskjellige dyp og helt opp til nesten havoverflata. Forhøyningene som er høyere enn havoverflata er enten skjær eller holmer. Alle disse forhøyningene forårsaker endringer i tidevannstrømmene. Når sjøen flør og når den avtar har vi tidevannstrømmer og vannet skyves rundt grunnene og holmene og fordi de demmer opp får vi desto sterkere strømmer rundt holmene, og rundt og over grunnene. Blandt annet dette ser ut til å være positivt for hvor fisk oppholder seg.
Erfaringer som folk har gjort langs fjorden er at disse grunnene er gode fiskeplasser og man fant sjøgrunnene viktige, grunnene fikk navn og språket betegnet grunnene mer nøyaktig etter hvilken form de hadde, og hvordan man fant fram til dem. Samisk har den generelle betegnelsen coagis for grunne. Mer utdypende er čuovggá en grunne hvor du ser botn eller at sjøen er lysere. Det kan være betegnelse etter form, for eksempel bovdna, en tue, njuorra, en utstikker fra en grunne, holga, en ryggaktig grunne, čielgi, en rygg, mađá, grunne langt ut på fjorden og skoalta, fiskegrunne. Landskapet under sjøen ble beskrevet etter hvilken form det hadde.
For å beskrive stedet ute på sjøen, hvor det var, brukte man landskapet på land eller på holmene som siktemerker, meder. På samisk betegnes medene som vihta. Med 4 siktemerker kunne man finne igjen stedet eksakt. Det ble på denne måten et forhold mellom medene og fiskegrunnene. Siden forholdet mellom mea og fiskegrunna var viktig for beskrivelsen av hvor grunna lå, var det også naturlig at det fikk betydning for navnsettingen av stedet ute i sjøen. Svært ofte ser vi at fiskegrunnene har navn etter en av de viktigste meder til grunna.
Hvordan folk langs fjorden har navngitt fiskegrunnene.
Etter generasjoner med fiskesnøre ute på fjorden hadde folk dannet seg et godt bilde av hvordan landskapet under vann så ut. Og denne kunnskapen ble noen ganger beskrevet i navnet på grunna.
Beskrivelser som bovdna, en tue som feks. I Nilssábovdna beskriver grunnas utseende. Andre beskrivende navn er čuovggá, lysbotn eller svært grunt, som i Kovenčuovggá, Jovnnanjárčuovggá.
Niibáncoagis, Knivgrunnen stikker ut som en kniv ut fra Bringnes og Holga forteller om fiskegrunnas form som et stativ med en rygg. En annen ryggform er čielgi, en rygg som i Máhkaráičielgi, Magerøyryggen, Áhkkárčielgi osv.
Endel navn på fiskegrunnene er knyttet til mennesker. Eksempler på det er feks. Jovssetcoagis, Josefgrunnen, Máretcoagis, Maritgrunnen, Permáncoagis, Guljjemánáhpi og Kovenčuovggá.
Men den aller største gruppen av navn er knyttet til hvor fiskegrunna ligger. Og da får det sammenheng med medene som skal lede oss til riktig sted. Viktige meder gir ofte navn til fiskegrunna. Seaibbetvárcoagis (Skarvberggrunnen) har Seaibbetvárri som en viktig.
Sør for Tamsøya er Čoarri, en grunne som har Čoarrečoahkka (på N50 kart oppgitt som Čoarvečohkka) ved Kjæs som viktig med.
Nærheten mellom grunna og mea vises ofte i språket. Fiskerne i Kistrand sier gjerne at de har vært på Seaibbetvárri når de har vært på fjorden, men Seaibbetvárri er en fjelltopp. I Smørdfjord fisker man på Báktečohkka, et fjell på land og i Sandvik har man vært i buvri og fisket. Men buvri er en jordhytte.
Dette nære forholdet mellom fiskeplassen og mea ble noen ganger tillagt stor betydning. De ble sieidier, og tidligere ga man sieidiene et offer, en gave for å vise sin takknemlighet, og et offer for å opprettholde et godt forhold mellom menneskene og den Gud som ga i rikt monn.