Meronbloggen

Solveig Joks, Samisk høgskole og Steinar Nilsen, Mearrasiida  Anna er 75 år gammel. Hun bor i en bygd med cirka 100 innbyggere. De fleste som bor der er pensjonister. Ingen av de to barna til Anna bor lenger i bygda. De flyttet hjemmefra da de begynte på videregående skole. Begge drømmer imidlertid om å komme tilbake engang. Den ene ønsker å bli fjordfisker og den andre ønsker å drive med sau og noen kyr. Det barna har drømt om har vært en virkelighet for Anna. Hun har som mange av hennes naboer drevet med en kombinasjon av gårdsdrift og fiske. Omgivelsene rundt henne har med sin gavmildhet vist henne hva de har å tilby. Om våren når mesteparten av snøen har forsvunnet, tar Anna båten og kjører til en av holmene for å sanke ferske egg. Om sommeren er det igjen tid for å dra på ho...

Stine Rybråten, NINA I prosjektet Making Knowledges Visible har vi sett nærmere på sankingspraksiser i de kystsamiske områdene Divtasvuodna-Tysfjord, Porsáŋgu-Porsanger og Unjárga-Nesseby. En fellesnevner for alle områdene vi har hatt fokus på er multas store betydning. Multer står i en særstilling i forhold til andre såkalt «ville» bær. Dette gjenspeiles blant annet i lovverket, ved at multeplukking er lovreguler til forskjell fra plukking av andre bærsorter. I tillegg synliggjøres multas betydning gjennom folks tilhørighet til sine multebærområder og gjennom historiene og kunnskapen som knytter seg til multeplukkingen. Formelt lovverk I Porsáŋgu-Porsanger og Unjárga-Nesseby gjelder Finnmarksloven som gir alle som er bosatt i Finnmark rett til plukking av multer på Finnmarkseiendommens gr...

Svanhild Andersen, Mearrasiida   I forbindelse med et prosjekt om sanking i kystsamiske områder har jeg lest noen  konsekvensutredninger som er utført for Statnett i forbindelse med planer om nye kraftlinjer fra Skaidi til Adamselv i Finnmark. Ulike naturtyper i områder som vil bli berørt, såkalte influensområder, og grad av påvirkning, er vurdert i utredningene. Jeg har særlig sett på hvordan myrer blir vurdert, og ble nysgjerrig på begrepene rikmyr og fattigmyr. Spørsmålet som meldte seg mens jeg leste om myrene var: Rikmyr og fattigmyr – for hvem? Og hva om befolkningen som sanker multer i de aktuelle områdene, hadde blitt spurt om å gradere på en skala fra fattig til rik? Planer om nye kraftlinjer Statnett sin søknad om bygging av 420 kV-linje mellom Skaidi og Lebesby, o...

Solveig Joks, Sámi allaskuvla  Luome- ja mannečoaggin dutkanprošeakta Porsáŋggus ja luomečoaggin prošeakta Várjjagis ja Divttasvuonas lea dál loahpahuvvon. Prošeakta lea guorahallan mo giella, muitalusat ja báikenamat bohtet ovdan luome- ja mannečoakkedettiin. Guorahallan čájeha ahte báikkiolbmuide lei birgejupmi guovddážis go vulge sulluide ja luomemehciide. Sii leat mánnán juo oahppan mo birgejumi skáhppot. Solveig Tangeraas čilge ná: “Diet lei [sullot] min borramuškámmir, dieppe ledje monit, dieppe ledje muorjjit, buohkaide ledje borramušat. Meara alde go fitne, eai dat boahtán guorosgieđaid ruoktot. Jus guorosgieđaid gal bohtet, de ii lean ba veara ge du luoitit meara ala. Maid don meara alde. Don galget váđu luoitán dahje maniid buktán, muhto váđu gal galget luoitán go leat ruokt...

Sist sommer kunne man lese følgende på Facebook: «I mårra, onsdag 22. juni drar vi på fjæratur i Sandvik. Vi plukker litt tang, tare og snegler.» Turen var arrangert av Porsanger og omegn sopp- og nyttevekstforening.  Den turen ville jeg gjerne være med på, ut fra en generell interesse for lokal mat. Dessuten deltar Mearrasiida som lokal samarbeidspartner i FOODCOAST, et forskningsprosjekt der lokal matpoduksjon er et sentralt tema. NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) er ansvarlig for prosjektets Porsanger-del, som har det sjøsamiske samfunnet og deres tradisjoner i fokus.Mona Henriksen var guide og veileder, og også sjefskokk på sopp- og nytteforeningens arrangement.  Barndomsminner I min barndom var fjæra en kjær lekeplass på mitt hjemsted i Nord-Troms, so...

Av Einar Eythórsson, NIKU  At forskningsprosjektet FOODCOAST[1] valgte Porsanger som et studieområde for temaet matproduksjon, landskap og kulturarv, handler ikke bare om dokumentasjon av historie og kunnskap fra en svunnen tid. Spørsmålet er også hvordan lokal kunnskap om fjordboernes måter å utnytte ressurser på hav og land kan videreføres og tilpasses vår egen samtid. Men hva er forskjellen på det sjøsamiske mangesysleriet i fjordene i Finnmark i begynnelsen av det 20. århundre og et typisk nordnorsk kombinasjonsbruk i den samme tidsperioden? Likheten er at fisket i og utenfor fjorden i begge tilfeller sto for hovedinntekten for de fleste familier, mens husdyrholdet var en nødvendig tilleggsnæring for å sikre matforsyningen gjennom hele året. Den sjøsamiske husholdsøkonomien i...

17. mai var en obligatorisk eggeturdag. Det var bestemt tidlig på våren at da skulle vi ro med 17. mai-flagget i forstavnen. Tidligere år hadde vi alltid hatt flagget i akterstavnen, men i år skulle flagget festes i forstavnen, for akterut skulle det henge en Kjapp påhengsmotor. Vi var en fast guttegjeng på tre-fire i cirka samme alder som etter hvert hadde bedrevet dette i noen år, først med fedrene våre, og nå etter hvert bare vi guttan. Nå var vi ganske godt kjent i Porsangerfjords flotte skjærgård.Vi som «rodde» i lag måtte være ganske betrodd, siden vi fikk låne en så dyrebar gjenstand som en spissbåt var, og i år skulle vi også få låne en ny innkjøpt påhengsmotor. Det var veldig spesielt, for det var bare noen få som hadde et slikt teknisk vidunder i Porsanger. Det var en Kjapp 2,5 h...

Vinteren her nord hadde mange utfordringer for den enkelte, avhengig av kjønn, alder og den fysiske tilstand. Det skulle bæres vann, det var ingen i «gamle daga» som hadde innlagt vann eller oljefyring. Vannet måtte bæres fra en brønn i nærheten, eller på kjelke eller fraktes på jolan. Jolan er en kjelke med bare en meie som vanntønna ble plassert på.  Man måtte være to, en til å støtte tønna, og en til å dra. På vannet i tønna skulle det helst ligge et lag med snø som fort ble til sørpe og forhindret vannet i å skulpe over. Men vinterveden var nok den største utfordringen for mange. Man måtte til SKOGVOKTEREN for å få vedseddel.  Noen av skogvokterne ble kalt for RISSE-HERRA (rismesteren) og de kunne være ganske ubarmhjertige og nådeløse med tilvisning av vedteig. ...

Sånn litt utpå senvinteren var det på tide å måke fram spissa fra sneskavlen, der den hadde ligget hvelvet og surret for at vinterstormene skulle la den ligge i ro. Men det skulle fortsatt ligge litt sne over hele båten for at vårsola ikke skulle ”rive” båtbordene, det vil si at bordene ikke skulle sprekke. Så i slutten av april skulle spissa snues. Nå skulle den skrapes, og eventuelle skader skulle fikses. Kanskje måtte stråkjølen (slitekjølen) skiftes, eller årene måtte skautes for å unngå at de skulle slites, men også for at det skulle være lettere å ro. Skautene skulle også holde årene i riktig helling slik at ro-karen ikke trengte å passe på årenes skråstilling. Var årene skauta slik at de skrådde for mye, ville de gå for dypt, og det ble tungt å ro. Like ille var det om skautene var ...

Ea og ekallen er vel den nordnorske kystens favorittfugler, godt kjent og hjerte-nær hos alle kystens beboere. Man blir nesten mør i hjerterota når man om våren ser ærfuglene på fjorden. I slutten av april er ea feitest, for ho forbereder seg til egglegging og flere ukers ruging, uten mat. Derfor var det viktig at ho fikk matfred før ho går på reiret for å ruge. Ekallen holder et årvåkent blikk med omgivelsene og eventuelle fiender som for eksempel ørn, så ea skal få spise i fred for å fylle opp fettlagrene før ruginga tar til. I Porsanger var ea og ekallen fugler som vekket gode følelser hos folk flest. Det lå vår i lufta når ærfugl-flokkan begynte å komme inn i indre deler av fjorden. Og da fikk man snart var en kjærkommen avveksling til kobbekjøttet som nå var begynt å harskne i saltlak...

Hartvig Johansens blogginnlegg "sommermølja og sløke" inspirerte meg til å finne ut mer om sløke. Jeg oppdaget da at ordene sløke og kvann brukes på litt forskjellige måter. Dette, og forskjellige benevnelser på norsk og samisk for disse to beslektede plantene (som ofte går under samme navn), skal jeg komme tilbake til i et seinere innlegg. Da skal jeg også komme nærmere inn på den allsidige bruken av disse plantene. I dette innlegget skal jeg konsentrere meg om kvann – og sløke – som matplante."Lystemat" og "nyttemat"“Kvann er også sjøsamenes lystemat”, skriver Anders Larsen (1950:19). Den dyppet de i tran når de spiste. Leem (1767:127) forklarer at samene skrelte det ytterste skallet av kvann og spiste den innerste delen, vanligvis rå. Enkelte ganger grillet de den på glør, andre ganger ...

Det er julaften, den siste tygga med ribbe og sprøstekt svor svelges i lag med den siste akevittskvetten. Kniv og gaffel legges på tallerkenen, servietten legges ved siden av, så kommer desserten, og tankene om den livgivende og herlige mølja. Det er nå over en måned siden de siste solstrålene sveipet over landskapet, og det er en måned til de første solstrålene igjen skal sende sine velsignede stråler over det landskapet som vi setter sånn pris på. Kroppen er nå i ferd med å gå fri for D-vitaminer og livsviktige omegaer. Den har gått over på sparebluss, tankene kretser bare om den livgivende mølja. Hver nerve lengter etter de viktige D-vitaminene og omegaene som bare sola og mølja kan gi. Så endelig en dag i slutten av januar er den første garnbåten oppe med fersk torsk. Det har vært mølj...

Våren 1964 kjøpte jeg min første påhengsmotor. Det ble mange fine og lettvinte eggeturer den våren.  Så kom St. Hans og da pleide stabbseien å sige innover fjorden, så også dette året. Så en finværsdag litt etter St. Hans oppdaget mor stabbseivøa på Navlugrunnen og foreslår at nå slipper vi alt det vi holder på med og starter etter seivøa i håp om at vi får fersk sei. Det hadde smakt, og særlig om seien enda hadde lever som var noenlunde feit. Da hadde dagen vært fullkommen. Etter kort tid var vi klar, hoppet i spissa, dro i snora og vips der var vi midt i seistimen. Det tok ikke lang tid før vi hadde sei nok til en god mølje. Levra var feit og uten kveis. Da foreslår mor at nå i dette fine været tar vi en tur til Elle Biret skoarru på Mámmal for å hente sløke, eller sløk som vi sier....

I Porsanger var vi velsignet med mye god mat fra naturens gavmilde spiskammer. Alt dette var tilgjengelig for de fleste, uten særlig mye anstrengelser. Mye av denne gode maten var sesongmat, og til forskjellige tider av året. Men selvfølgelig var det vår og sommer som naturen var rausest, da var det tendenser til overflod i perioder. Og det var om våren man var veldig sugen på fersk og god mat, etter en vinter med harsk eller saltet lammekjøtt, skavvelfrossen torsk med kobbespekk, sunt ja, men du verden så lei man var blitt dette etter måneder med den samme maten. Nå savnet man fersk «snadder»-kjøtt. Ut i mars begynte kobbejakta, og da vanket det fersk kraftig kobbekjøtt. Men kobbekjøttet kunne til tider skape magetrøbbel, hvilket medførte at man måtte parkere pisshestan ferdig ved ytterdø...

Vinterforsyning av torsk var viktig å få fisket opp før fjordtorsken seig ut fjorden, på dypere vann.Høst- og førjulsfiskeplassene utfor Jonsnes var lett tilgjengelig. En liten times roing for to mann var det lengste man trengte å ro. Men det kunne være strabasiøst nok om han stakk i med minusgrader ned mot 10 grader, og synnavinden prøvde å blåse frostrøyken ut fjorden. Det hendte at oljebuksa var frosset fast i tofta når karan stranda i fjæra på Jonsnes etter en lang dag på fjorden. Da var det godt å komme inn hvor mamma hadde god fyr i ovnen, og rykende varm og god kjøttsuppe hvilende i gryta på ovnskanten. Fisken måtte sløyes før den ble stivfrossen, så etter en kort pause med glovarm suppe og et par kaffekopper var det å komme seg i fjæra for å ta hand om dagens fangst, som ofte ...