Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Betydningen av multer: Før og nå

Foto: Dagmar Trane

Stine Rybråten, NINA

I prosjektet Making Knowledges Visible har vi sett nærmere på sankingspraksiser i de kystsamiske områdene Divtasvuodna-Tysfjord, Porsáŋgu-Porsanger og Unjárga-Nesseby. En fellesnevner for alle områdene vi har hatt fokus på er multas store betydning. Multer står i en særstilling i forhold til andre såkalt «ville» bær. Dette gjenspeiles blant annet i lovverket, ved at multeplukking er lovreguler til forskjell fra plukking av andre bærsorter. I tillegg synliggjøres multas betydning gjennom folks tilhørighet til sine multebærområder og gjennom historiene og kunnskapen som knytter seg til multeplukkingen.

Formelt lovverk

I Porsáŋgu-Porsanger og Unjárga-Nesseby gjelder Finnmarksloven som gir alle som er bosatt i Finnmark rett til plukking av multer på Finnmarkseiendommens grunn – områdene som ikke er privateid og som tilsvarer 95 % av all grunn i Finnmark. I tillegg viser loven til at «enhver», også de som ikke er bosatt i Finnmark, kan plukke multer til egen husholdning. Å plukke multer for salg er forbeholdt lokalbefolkningen.

I Divtasvuodna-Tysfjord i Nordland er det ingen forbudsbestemmelser knyttet til multebærplukking i områder som er betraktet som statseiendom og forvaltes av Statskog. Her gjelder allemannsretten, som gir alle lov å plukke bær, sopp, blomster og urter – når de ferdes «hensynsfullt og med varsomhet» på ikke-privat grunn.

På privat multebærland, områder med såpass mye multe at bærene har økonomisk betydning for grunneieren, så kan andre enn grunneier kun plukke bær som spises på stedet. Dette er nedfelt i Friluftsloven og gjelder i alle tre områder.

Uskrevne regler

Dette er altså lovverket. Samtidig har det vært uskrevne regler og interne normer knyttet til hvem som har plukket på ulike steder i alle områdene som har inngått i prosjektet. Tradisjonelt hadde ulike familier i stor grad bestemte områder hvor de plukket sine multer. Dette var kjent og respektert, og noe man ble opplært til allerede som barn. Elna i Unjárga-Nesseby, det området jeg har vært tilknyttet i prosjektet, forteller at man unnlot å plukke bær på «andres» myrer:

Vi fikk ikke lov å gå over bekken, tante Anna sin. Det var deres siida, der skulle de barna plukke. Og det forstod jo vi alle.

I tillegg kunne det være bygdenære områder som hovedsakelig var forbeholdt eldre, og større myrstrekker som ble sett på som felles-områder.

Hvis en families område ikke lenger ble brukt så kunne området arves av slektninger eller gå over til mer allmenn bruk.

Vi har «arva» onkel sine myrer. Før gikk vi aldri der, mens han levde. Det var hans myrer. (Elna)

Historisk betydning

Historisk sett har multeplukking hatt stor betydning, både som et viktig tilskudd til husholdningen og som en sentral inntektskilde. Fortsatt på 1970-tallet kunne enkelte familier, der både barn og foreldre deltok i plukkingen, hente bortimot 1/3 av sine kontantinntekter fra salg av multer under gode multeår.

Flere av de vi har snakket med forteller hvordan hele familien dro opp på vidda, til fots, med sykler, moped eller traktor, slo opp telt eller sov i gammer, og plukket multer flere dager i strekk.

Sol er nå i femtiårene, og har klare minner om dette fra barndommen:

Det var jo ikke så artig å plukke multebær, men det var artig å være med på turen. Masse folk rundt, masse leirer. Vi fikk fiske i elva og lagde middag på primus og bål. Ja, sånn der. Og det jeg husker mest, om natta, det var jo veldig kaldt. Vi hadde jo ikke soveposer, vi hadde ulltepper med, og vi lå inn mot hverandre og holdt varmen. Så det var jo veldig artig.

Det å plukke mest mulig multer i modningstida var hardt arbeid, med lange dager krumbøyd i myra og tunge bær-bører å frakte ned, men det var også en sesong-basert begivenhet som mange gledet seg over, der man kom seg bort fra pliktene nede i bygda.

«Multebærtida er hellig»

Fortsatt i dag er det mange som beskriver det som en «dragning» eller «noe som sitter i kroppen» - det at man må ut på myra og plukke når multa modner. Noen har bøtta hengende klar i gangen i multebærtida – for å kunne stikke i myra så fort muligheten byr seg.

Bilde2 SR

Sol sier det på denne måten:

Andre hiver seg på sofaen og slapper av etter middag, da tar jeg spannet og går på myra. (..) Jeg er ikke nødt, men jeg må! Jeg er så glad, jeg er så lykkelig i den tida.

Hun beskriver også multebærtida som «hellig.». Og ved å vite når multene modner i forhold til hverandre på ulike myrer, så får Sol, og flere med henne, mulighet for å strekke multesesongen til det lengste.

Tilhørighet

Mange plukker fortsatt helst i de samme områdene som de har vokst opp med. Dette er områder som, i tillegg til å by på høyt verdsatte multebær, gode turer og bålpauser, også rommer historier og minner. Et eksempel er steinen Elna passerer til og fra ett av sine multeområder, som får henne til å huske hvordan faren hennes alltid hvilte seg mot denne steinen når han var på vei ned fra multemyra med tung multebør på ryggen. Bare her kunne han støtte sekken og ta seg en hvil – og samtidig klare å komme seg på føttene igjen uten at andre måtte hjelpe ham opp.

Nettopp dette nære forholdet folk har til sine multeområder er et av de sentrale funnene i prosjektet vårt. Å besøke de samme stedene igjen og igjen, år etter år, resulterer i tilhørighet og omsorg for landskapet, med en tilhørende forpliktelse og ansvarsfølelse for at også kommende generasjoner skal kunne ferdes i – og sanke fra – de samme områdene.


Observasjoner av endringer

Å følge disse områdene tett over lang tid gjør også at folk legger merke til endringer. Til tross for variasjoner mellom år er det for eksempel flere som registrerer at multa modner tidligere nå enn den gjorde for 30 år siden.

Har du lagt merke til noen endringer i dine multeområder?



Foto

Dagmar Trane (det øverste bildet) og Stine Rybråten 


Referanser

Finnmarksloven: Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark (Finnmarksloven) - Lovdata

Friluftsloven: Lov om friluftslivet (friluftsloven) - Lovdata

Nilsen, Øystein 2009. Sjøsamene ved Varangerfjorden. En kortfattet gjennomgang av historien de siste 10 000 år. Várjjat Sámi Musea Čállosat/Varanger Samiske Museums Skrifter.

 

Sanking og landskapsforståelse, hvordan snakker vi...
Luomečoaggin ja monnečoaggin lea eambbo go ieš dat...