Skjell som leker og handelsvare

Skjell-i-Porsanger

Jeg ble etter hvert kjent med nabojenta som bodde et stykke vei fra oss. Faren hennes hadde en stor dunge med «hesteskjell». Han hadde nok «ploga» dem for å bruke muskelen til å egne lina med, men han hadde ikke bruk for selve skjellet, så vi kunne forsyne oss av den dungen som var der ved gjerdet.

Men her var det jo bare en sort, så vi måtte nok ty til fjæra for å få en komplett buskap til fjøset vårt som vi hadde anlagt på en tørr plass like ved fiskehjellen.

Hun bodde et stykke fra fjæra så det var høveligere hjemme hos meg, for vi bodde helt nede ved sjøen. Fjæra hadde jeg etter hvert gjort meg godt kjent med, og visste hvor jeg kunne finne de andre skjellene. De aller fleste hadde navn, men det var et skjell jeg lenge lurte på – hvorfor den het rein – nå i ettertid har jeg skjønt det.

Flyttsamene og fjordfolket hadde jo veldig tett «verddevuohta». De hadde ofte en sau i båsen hos de fastboende, mens fjordfolket hadde en simle eller to i «verddes» reinflokk. Om høsten var det stor spenning hvordan det var gått med sytingsreinen eller sauen, ble det reinkjøtt på «fjordingene», eller fikk flyttsamen et lam eller flere fra sin sau. Herfra kom antagelig navnet på REINskjellet. 

Så en solskinnsdag jeg var i fjæra for å plukke skjell, møtte jeg noen finlendere som også var og gikk i fjæra. De ble så imponert over de fine skjellene jeg hadde, og særlig syntes de om hesteskjellene og kokkelikonene. Det endte med at de fikk en del skjell, og så åpnet de pengepungen og ga meg noen mark og penny.

Da oppdaget jeg at skjell kunne selges til turister. På 1950-tallet var det blitt vanligere å eie bil, og det kom en del turister til Porsanger, særlig fra Finland. I hvert fall var det flest finlendere som stoppet og handlet hos meg. Jeg sto i veikanten med en kasse, pent pyntet med blomster og diverse småtterier. Under kassene hadde jeg skjellene i assortert utvalg som jeg kunne tilby mine kunder.

Varene var hesteskjell (heastaskálžu) og andre skjellsorter, blant annet bukkeskjell (bohkkáskálžu), de store blåskjellene. Disse var litt sjeldne, man måtte ha et spesielt redskap for å få tak i dem: en stang med en tang i den ene enden, slike stenger ble laget av de gamle smedene. Men dette ble for avansert for en liten guttunge, jeg holdt meg til skjellene jeg fant i fjæra.

Finlenderne som jeg møtte i fjæra kom hver sommer, og vi ble gode venner. Vi har vært på besøk hos dem i Finland en gang på 1970-tallet, over 30 år siden vi møttes for første gang i Jonsnesfjæra.

Skjell som agn

Egning av line med skjell har vært vanlig i Porsanger. I nordenden av Reinøya (samisk Vasis) kunne man finne store hauger med kamskjell, eller hesteskjell, som vi kalte det. Dette var rester fra den tida da slike skjell ble ploga opp for å bruke til lineegning. I de første etterkrigsårene, da jeg var barn, kom vi oss år om annet til Reinøya. Dette var sjeldne turer siden det var for langt for oss unger å ro dit. Haugene med hesteskjell var av stor verdi for oss, siden skjell var både leker til oss selv, og salgsprodukter.

I en kort periode på 1960-70-tallet ble det ploget etter kamskjell fra båt ved Reinøya for salg som mat. Da var skjellbruket i Holmfjord. Kamskjell er en muskel, og blir dermed ikke giftig ved eventuell forurensing. Men i Porsanger var man ikke vant til å spise skjell. Min kone tok med kamskjell til sin far, som da kom med følgende kommentar: Mon in bora linaseakti fal – jeg spiser ikke lineagn!


Verddevuohta:
Kontakt mellom fastboende og flyttsamer basert på vennskap og bytte av varer og tjenester. Ordet verdde oversettes gjerne med venn eller gjestevenn

På bildet:
Skjell samlet av stipendiat Nina Smedseng for å illustrere lek med skjell. Fjæratur i forbindelse med båtprojekt ved Mearrasiida.

Foto: Kjell M. Derås

Mer om lek med skjell:
Om skjell og snegler som barneleker. Faktaark for prosjektet «Fugleturisme i Midt- og Øst-Finnmark», et prosjekt i «Naturarven som verdiskaper (M)»

Avi eadni: Sjøsamiske barns lek med skjell

Store norske leksikon om skjell-lek




Tjelden, for meg, vårens fineste symbol
Vinterbrensel
 

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå. Vær den første som sender en kommentar
Allerede registrert? Logg inn her
Besøkende
torsdag 29. september 2022

By accepting you will be accessing a service provided by a third-party external to https://www.meron.no/

Hovedtema

Kyst- og fjord
Kyst- og fjord
54 innlegg
Ferskvannsfiske
Ferskvannsfiske
2 innlegg
Stedsnavn
Stedsnavn
5 innlegg
Lokal mat
Lokal mat
10 innlegg
Yrker og arbeid
Yrker og arbeid
3 innlegg
Samisk språk
Samisk språk
6 innlegg
Diverse
Diverse
6 innlegg

Alle innlegg

Nyeste kommentarer

Besøkende - Andreas Jensen Tjelden, for meg, vårens fineste symbol
02. juni 2022
Innlegget er skrevet med oppriktig innlevelse og en facinerende fugle- og naturglede. Det føltes som...
Besøkende - Asfrid Karlsen Tjelden, for meg, vårens fineste symbol
30. april 2022
Tjelden fortjener vår hyllesten Hartvig har skrevet.
Besøkende - Jon Egil Nilsen «Gopakk, gopakk». Om rypelyder og språk
04. januar 2021
Ja Geir, det kunne det så absolutt være. Det skjedde på Salkor, oppfor Seljenes.

For registrerte brukere

Brukernavn og passord fås hos Mearrasiida (poasta@mearrasiida.no)