Meronbloggen
Levende samiske bygder sikrer språk, kunnskap og selvforsyning
Solveig Joks, Samisk høgskole og Steinar Nilsen, Mearrasiida
Anna er 75 år gammel. Hun bor i en bygd med cirka 100 innbyggere. De fleste som bor der er pensjonister. Ingen av de to barna til Anna bor lenger i bygda. De flyttet hjemmefra da de begynte på videregående skole. Begge drømmer imidlertid om å komme tilbake engang. Den ene ønsker å bli fjordfisker og den andre ønsker å drive med sau og noen kyr. Det barna har drømt om har vært en virkelighet for Anna. Hun har som mange av hennes naboer drevet med en kombinasjon av gårdsdrift og fiske. Omgivelsene rundt henne har med sin gavmildhet vist henne hva de har å tilby. Om våren når mesteparten av snøen har forsvunnet, tar Anna båten og kjører til en av holmene for å sanke ferske egg. Om sommeren er det igjen tid for å dra på holmene, og da er det multebæra som står for tur. Før den tid har Anna kanskje allerede plukket bær på fastlandet, dersom vinden ikke har vært for hard mot multeblomsten.
Det livet som Anna sammen med sine naboer lever, er preget av variasjoner gjennom året. Heldigvis er det slik, ellers ville en prioritering vært nødvendig og man måtte i verste fall gi slipp på et viktig gode. Multebærplukking faller ikke på samme tid som eggsanking. All multebær som man plukket i juli og første del av august, er allerede i hus når blåbær modnes, og i hvert fall er det for sent å gå på multebærmyra når tyttebæra er klare for plukking. Tradisjonelle samiske bygder tilbyr folk goder i form av mat og duodji-materiale. For å få nytte av tilbudene, er det nødvendig med kunnskaper. Lenge før den vanlige sesongen for bærplukkingen starter opp, har folk allerede fulgt med på vær- og vindforhold. Det er mye som må være på plass. Om våren når multeblomsten spirer frem, bør vinden holde seg mest mulig i ro og verken mye eller lite regn er bra. Ifølge Anna er det mye som må stemme. Det er sammenhenger mellom vær, vind og multebær. Hva som påvirker multebærveksten, er kunnskaper som folk har opparbeidet seg gjennom høstingen. Når multebæra modnes, vet bygdefolk hvor det sannsynligvis finnes bær og hvor myrene kan være helt svarte. Sjansene for å finne bær beror på hvordan myrene er plassert i forhold til vinden. Der myrene har vært skånet for vinden, kan det finnes bær også i ellers dårlige år.
Folk som bor i bygdene har lært å verdsette sine nærområder, og de har lært hvordan de skal omgås hverandre her på best mulig måte. Utsagn som: «man går ikke og tråkker på hverandres matfat» beskriver godt den gjensidige respekten man har overfor hverandre. Respekt har folk også overfor andre i sine omgivelser enn mennesker. Det er viktig å lytte til det som rører seg ute. Noen ganger kommer man til områder hvor man kjenner at man ikke er velkommen. Da snur man, for man har lært at man ikke skal forstyrre dem som ikke alltid er synlige, men likevel tilstede. Denne ydmyke måten å bevege seg på, er kunnskaper som folk har tilegnet seg gjennom å høste i sine nærområder. På samisk ville vi betegnet dette med ordet birget. Det er et ord som beskriver det å berge seg, å klare seg (i sine områder), og man sier for eksempel bures birgejeaddji om en person som klarer seg godt.
Kan vi forestille oss et samisk samfunn uten de tradisjonelle bygdene vi fremdeles har i dag? Ville vi ønsket oss et samfunn som kun hadde bestått av samiske institusjoner som Sameting, samiske kommunesentre, Samisk høgskole, samiske språksentre, kultursentre, men ingen bygder hvor videreføring av det tradisjonelle livet med fiske, jakt, sauehold, duodji, egg- og multebærplukking hadde eksistert? Det er vel få som tviler på at de samiske samfunnene hadde vært fattigere, og kanskje ville det også vært vanskelig å opprettholde et samisk samfunn uten bygder der tradisjonelle levemåter praktiseres daglig. Sametinget kunne nok fortsatt ha forvaltet det samiske språket, men uten sin forbindelse til bygder med levende tradisjon ville samisk lett framstått som en kopi av det norske språket eller engelsk for den saks skyld. Mange av de uttrykkene og ordene som inngår i det daglige livet i bygdene, hadde vi ikke lenger hatt bruk for. Vi kunne hatt en ordbank, men også den ville vel etter hvert gått i glemmeboken, siden vi sjelden ville hatt bruk for ordene. Tradisjonelle kunnskaper trives og blomstrer best der de er i bruk til daglig.
For inntil noen ti-år siden trengte vi ikke å stille spørsmål om hvorvidt bygdene hadde en fremtid. Situasjonen er derimot ikke den samme nå som den gang. Nå er vi i større grad en del av den globale verden. Tiden har endret seg. Folk flytter fra bygdene, går på skoler og mange foretrekker eller er nødt til å jobbe langt borte fra der de vokste opp. Men uavhengig av årsaken til valg av bosted, vet vi at folketallet i samiske bygder i likhet med bygder generelt, går nedover. Det er mange som ikke ønsker at denne utviklingen skal fortsette. Men hvordan skal vi få ungdom til å bli i bygdene eller flytte tilbake? Det som skal til er at myndighetene og lokale samfunn sammen må iverksette aktive tiltak for å snu den negative utviklingen. I tillegg må kunnskaper i bygdene anerkjennes som viktige. Det er vel nettopp nå når hele verdenssamfunnet er truet helsemessig og også økonomisk, at vi begynner å se viktigheten av at vi er selvforsynte. Til det trenger vi kunnskaper, og den lærer vi best og kanskje ingen andre steder fra enn i bygdene.
Har tidligere vært publisert som kronikk i avisa Ságat.