Samiske veinavn til besvær

Samiske veinavn til besvær – det var tittelen på et innlegg på sida (eller “veggen”) til en av mine Facebook-venner for noen uker siden. Han kommenterte debatten om forslag til samiske veinavn som oppsto etter at Porsanger kommunes navnekomité la fram forslag om både norske, kvenske og samiske stedsnavn som veinavn/adresser, og han slår fast at det mange som er svært misfornøyd med forslagene om samiske veinavn. Av både hans og andre debatt-tråder på Facebook framkommer argumenter både for og imot samiske veinavn.

At stedsnavn vekker debatt, er vanlig. Og argumentene for det ene eller andre navnet kan være nokså like. I en omtale av navnestrid i Stange kommune i Hedmark bemerkes det at “temperaturen kan bli høy og begge parter påberoper seg tradisjon.” 

I samiske bostningsområder blir det gjerne strid når samiske navn kommer på skilt. Det mest omtalte eksemplet på motstand mot offentlig bruk av samiske stedsnavn er ødeleggelsen av veiskilt i Kåfjord kommune i Nord-Troms på 1990-tallet. Jeg nevnte dette eksemplet også i et blogg-innlegg i 2003, som en kontrast til at det hadde kommet opp trespråklige viskilt i Porsanger, uten det oppsto motstand mot de nye skiltene. (Så vidt jeg vet.) Hvorfor vekker da navnekomiteens forslag til samiske veinavn stor debatt nå? 

I blogg-innlegget i 2003 viste jeg til antropologen Trond Thuen: “Svaret på hvem vi er er knyttet til svaret på hvor vi er fra”. Vår identitet kan være knyttet til stedet vi er fra, men kanskje enda sterkere til veien vi bor i? Hvis så, er det ikke rart at forslag til veinavn vekker debatt. Og i to- eller trespråklige områder får slike debatter en ekstra dimensjon: Hvilket språk skal brukes?

Argumenter for og imot
De vanligste argumentene mot samiske veinavn, er at man ikke kan samisk, og at navnene derfor er vanskelig å skrive og uttale. Dette mener man kan skape problemer for eksempel når man skal oppgi egen adresse. Det vises også til at man ikke forstår hva de samiske navnene betyr. Det samiske språket oppleves med andre ord som et fremmed språk. Man viser også til at det er få samisktalende igjen i noen bygder, eller at samisk språk ikke lenger er i bruk. Dessuten ønsker man å beholde allerede innarbeidede norske navn.

I argumentene for samiske veinavn vises det i hovedsak til områdets samiske bosetning og historie, og til at samisk har vært et levende språk inntil nylig også i bygder som i dag er så og si fullstendig språklig fornorsket. Det nevnes også at samiske stedsnavn vil være i tråd med at Porsanger kommune er trespråklig og trekulturell, og man ønsker å heve det samiske språkets status gjennom at samiske stedsnavn tas i bruk i offentlig sammenheng. Gjennom en slik synliggjøring vil man også hedre samiskespråklige foreldre/besteforeldre/forfedre, selv om man selv ikke snakker samisk, og også vise at området har samisk bosetning. Som det ble bemerket i en debatt på Facebook – “med ujamne mellomrom kommer det usanne påstander om at sjøsamer ikke finnes.”

Stedsnavn, identitet og historie
Debatten om samiske veinavn er på mange måter en debatt om identitet. Man viser sin samiske tilknytning gjennom å ønske samiske veinavn, eller man argumenterer av ulike årsaker for norske navn. For noen dreier det seg kanskje om å ta avstand fra det samiske, fordi det fortsatt oppleves som skambelagt eller som et fremmedelement. Eller man foretrekker norske navn av praktiske grunner, som at man selv og egne sambygdinger ikke er samisktalende. Også bygdenes samiske historie diskuteres, og forskjeller bygder imellom. Det konstateres at samisk språk ble borte i løpet av en mannsalder i noen bygder, men er fortsatt levende andre steder i kommunen. Årsaker til slike forskjeller kunne det være interessant å vite mer om.

I debatten om samiske veinavn har det kommet fram mange gode og tankevekkende spørsmål. En slik debatt kan "lufte ut" tema som kanskje har blitt lite snakket om i skyggen av fornorskingspolitikken og annen politikk som har svekket muligheter for å ivareta samisk og kvensk språk. Man kan fornemme sårhet og opplevelser av tap i kjølvannet av fornorskingsprosesser, og det uttrykkes håp om at bygder skal få i hvert fall ett samisk veinavn. Storforlangende er man ikke. Det er også tydelig at mange opplever forslagene om samiske veinavn som en slags overkjøring av språk og tradisjon som de er mest fortrolig med – det norske. Og det er ikke vanskelig å forstå at man ønsker å ha en adresse i samme språk som man snakker til daglig. 

Videre arbeid med samisk språk  
Lov om stadnamn av 1990 legger føringer for hvorfor og hvordan stedsnavn tas i bruk i offentlige sammenhenger. Ifølge denne loven skal stedsnavn tas vare på som språklige kulturminner. Det kan by på mange utfordringer, og ikke minst i flerspråklige områder og i områder der språk er gått ut av bruk eller er i ferd med å forsvinne. Hvordan skal man forholde seg til det det glemte eller neste glemte språket?  

Stedsnavn på veiskilt er en fin måte å synliggjøre Porsannger kommune som flerspråklig. I debatten om samiske veinavn ser man også flere forslag om hvordan synliggjøre samisk språk på andre måter, i tillegg til samiske veinavn:  

- Kurs om samiske terrengord
- Samiskkurs eller språkbad på nye arenaer – som for eksempel Sjøsamisk tun (med ulike temaer og aktiviteter)
- Samiske navn også på bygninger – som kiosk, butikk osv., og på egen eiendom
- Trespråklige skilt på flere steder, for eksempel også i Smørfjord

Fristen for å uttale seg om navnekomiteens forslag går ut i dag, 17. september. Veien videre går trolig gjennom mange diskusjoner. Som i mange andre navnesaker, vil det også i denne saken være vanskelig, for ikke å si umulig, å finne en løsning som alle vil være fornøyd med. To- eller trespråklige veinavn har vært foreslått, og det vises til at Porsanger kommune er erklært trespråklig og trekulturell. Men som det spøkefullt ble bemerket i en kommentar på Facebook med – da blir diskusjonen om hvilket navn som  skal stå øverst på skiltet.

Hva enn løsningen blir når navnekomiteens forslag behandles i kommunestyret, kan man konstaterere at fornorskinga har satt dype spor i Porsanger, og at det nå er en stor utfordring å gi mer plass for samiske og kvenske stedsnavn – og samisk og kvensk språk i det hele tatt.

Til slutt - to eksempler på skilt med to språk - ett fra Nordreisa og ett fra Kirkenes: 

Foto:
Skilt fra Kistrand, Nordreisa og Kirkenes: Svanhild Andersen
Smørfjord-skiltet: Åshild Andersen